Supporterklubbens ansvar ved ødeleggelser på bortefeltet
OBS: Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet av NSAs styre i 2005. Den er publisert på nytt på NSAs nettsider med omtrentlig publiseringsdato siden innholdet fortsatt er relevant.
Medlemsklubbene i Norsk Supporterallianse ble i løpet av sesongen 2005 presentert for opptil flere krav om erstatning etter påståtte ødeleggelser på bortefeltet. Det er liten tvil om at norsk fotballklubber har bedre ting å bruke pengene på enn å erstatte ødelagte seter og annet, men gjestende supporterklubb er neppe det riktige stedet å sende regningen. Selv om den juridiske vurderingen som er innhentet rimelig tydelig forteller at supporterklubbene ikke har noe kollektivt ansvar for ødeleggelser på bortefeltet, er også gjestende supporterklubb avhengig av godt samarbeid med arrangørklubbene. Det vil virke preventivt på flere måter dersom supporterklubbene klart gir uttrykk for at ødeleggelser og hærverk ikke er ønsket praksis, heller ikke på borteturer.
Utgangspunktet er en juridisk vurdering foretatt for Klanen etter et krav om erstatning etter ødeleggelser ved kamparrangement på bortebane. Kravet ble senere frafalt. Vurderingen er av stor betydning også for øvrige supporterklubber og NSA.
Vurderingen tar utgangspunktet i den prinsipielle siden rundt problemstillingen erstatningsansvar. I vurderingen er utgangspunktet at skadevolderen er medlem av gjestende supporterklubb. I de tilfeller hvor skadevolderen ikke er medlem er supporterklubbens ansvar selvsagt enda mer perifert.
Selve teksten er på mange sider og blir sendt direkte til hver enkelt supporterklubb, men vi koster på oss konklusjonen: ”Det anses for meget lite sannsynlig at Supporterklubben kan være erstatningsansvarlig for enkeltmedlemmers skadevoldende handlinger under en kamp, så lenge Supporterklubben ikke på noen måte har oppfordret eller på annen måte tilskyndet sine medlemmer til å foreta slike handlinger eller Supporterklubben har inngått noen form for avtale i forbindelse med kjøpet av billetter eller ved handling vist at foreningen vil dekke det økonomiske tap skadelidte er påført”. Dette er en setning på 67 ord som med fordel kan leses langsomt, men som oppsummerer det hele greit.
1. Generelt om erstatningsansvar under sportsarrangementer
Det finnes ikke spesielle lovregler om erstatningsansvar for skadevoldende handlinger utført under et sportsarrangement.
Det skilles i erstatningsretten mellom erstatningsansvar i eller utenfor kontraktsforhold. Både i og utenfor kontraktsforhold er den alminnelige erstatningsregel basert på at det må foreligge en form for skyld. Da det er stor forskjell på de to situasjoner. I denne sammenheng er lagt vekt på om en supporterklubb som organisasjon kan bli holdt ansvarlig etter de alminnelige erstatningsregler utenfor kontraktsforhold, så framt det ikke finnes noe i s vedtekter eller tidligere handlinger som kan tolkes i retning av at Supporterklubben påtar seg et slikt erstatningsansvar.
Hovedreglen i norsk erstatningsrett er at skadevolderen (medlemmet av Supporterklubben eller andre) er erstatningsansvarlig for den skade som skyldes at han/hun ikke har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet. Dette vil si at det for det første må være voldt en skade av medlemmet og at det er en årsakssammenheng mellom den påståtte skadevoldende handling og den inntrufne skade (tapet for skadelidte). Det er videre i norsk rettspraksis lagt til grunn for at ansvar skal konstateres, at årsakssammenhengen mellom handlingen (eller unnlatelsen) og skaden/tapet er rettslig relevant. Det må foreligge en rettslig relevant årsakssammenheng. Kravet til en faktisk (relevant) årsakssammenheng er en rettssikkerhetsgaranti for man ikke blir kjent erstatningspliktig for enhver handling, selv om det strengt tatt kan foreligge årsakssammenheng. Supporterklubben kan med andre ord ikke under noen omstendighet tenkes å bli ansvarlig for enhver tenkelig skade et medlem kan tenkes å påføre skadelidte.
Det er videre en hovedregel at skadelidte må sannsynliggjøre at det er en faktisk årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og skaden. Vi sier at skadelidte har bevisbyrden. Dette gjelder uansett om skaden er påført en person eller en ting. Det at de alminnelige erstatningsregler virker tilsynelatende enkle å forstå, tilsier ikke at de alltid er enkle i det praktiske liv. Det at det ofte må utvises stor grad av skjønn er i seg selv en utfordring når reglene skal praktiseres.
Et første skritt for å konstatere ansvar for gjestende Supporterklubb, er at skadelidte (arrangørklubben) kan bevise at et medlemmet i Supporterklubben i det minste har utvist uaktsomhet og at den skadevoldende handling har påført skadelidte et økonomisk tap. Først når dette er godtgjort kan det stilles spørsmål om Supporterklubben på noen måte kan identifiseres med sine medlemmer.
2. Kan Supporterklubben være ansvarlig for sine medlemmers skadevoldende handlinger?
For den videre fremstilling forutsettes at et medlemmet av Supporterklubben er personlig erstatningsansvarlig. Det legges også til grunn at Supporterklubben er en selvstendig og uavhengig forening i forhold til moderklubben, på den måten at alle kommersielle avtaler med moderklubben er basert på prinsippet om ”armlengdes avstand”. Supporterklubben kan med andre ord ikke oppfattes som moderklubbens forlengede arm i forbindelse med salg av billetter til bortekamper, supporterutstyr mv. Det legges derfor til grunn at Supporterklubben er en autonom forening som driver sin virksomhet helt for egen regning og risiko.
Før Supporterklubbens eventuelle ansvar som forening drøftes må begrepet ”supporter” defineres. Siktes det her til kun de registrerte medlemmer av Supporterklubben eller er en supporter enhver som sitter på de reserverte plassene med et skjerfet rundt halsen eller blot innrømmer at han holder med moderklubben. Begrepet er så lite presist at jeg antar at det allerede her kan by på problemer for skadelidte å bevise at det er en/eller flere ”sanne” supportere som har forvoldt skaden. For den videre diskusjon legges til grunn at det her utelukkende siktes til de skader der det kan bevises at det er en ” sann supporter” som har utført den skadevoldende handling. Antagelig vil et registrert medlem av Supporterklubben bli ansett som en ”sann supporter” i denne sammenheng. Det ville vært nærliggende at NFF i sin sikkerhetsforskrift hadde definert begrepet supporter i og med det knyttes et ansvar til gruppens skadevoldende handlinger. Denne usikkerhet om begrepets innhold er NFF den nærmeste til å ta ansvar for.
Det er antagelig ingen uenighet om at Supporterklubben som forening kan bli erstatningsansvarlig hvis et medlem handler i overensstemmelse med et erstatningsbetingende vedtak fattet av Supporterklubbens styre. En slik handling fra et medlem, vil antagelig bli ansett som en handling utført av Supporterklubben og ikke enkeltmedlemmet. I disse tilfeller vil det altså være snakk om et direkte ansvar for Supporterklubben på grunn av vedtaket. Den skadevoldende anses i disse tilfeller å være begått av Supporterklubben og ikke medlemmet. Det kan tenkes tilfeller hvor erstatningsansvaret ikke så klart er foranlediget av et vedtak eller annen form for handling fra Supporterklubbens styre (organ) eller tillitsmenn. Salg av ”bengalske lys” i Supporterklubbens regi til neste bortekamp vil antagelig også bli ansett for å være en handling som kan oppfattes som en oppfordring til å gjøre noe man vet det er nedlagt forbud mot. Jeg holder det for sannsynlig at Supporterklubben, som formidler eller eier av butikk hvor ”bengalske lys” selges, kan bli ansett for å være erstatningsansvarlig for den skade det ”bengalske lys” gjør, selv om salget ikke er en beslutning tatt av en av Supporterklubbens tillitsmenn. Det må imidlertid i disse tilfeller trekkes et klart skille mellom de handlinger som er begått av et eller flere medlemmer på vegne av eller tilskyndet av Supporterklubben (fellesskapet) og det enkelte medlems egen skadevoldende handling, som Supporterklubben ikke kan lastes for.
Min konklusjon så langt er at et enkelt medlem ikke kan identifiseres med Supporterklubben som forening, hvis ikke skadelidte kan bevise at den skadevoldende handling på en eller annen måte er gjort på vegne av eller tilskyndet av Supporterklubbens styrende organer eller ledelse.
Det forhold at Supporterklubben forestår bestilling og salg/fordeling av billetter til bortekamper synes å være tillagt vekt av NFF. Så langt jeg har forstått har denne billettformidling begrenset seg til at Supporterklubben har hatt direkte kontakt med billettansvarlig hos arrangørklubben og forhandlet seg fram til et bestemt antall billetter på nærmere anviste plasser. Det legges til grunn at det ikke kan utledes av noen skriftlig eller muntlig avtale noen plikt for Supporterklubben til å betale for noe utover de bestilte billetter. I henhold til NFFs sikkerhetsinstruks pkt 2.2 Billetter/billettdistribusjon, er det arrangøren som er ansvarlig for alt rundt salget av billetter, selv om deler av dette overlattes til eksterne distributører. Arrangøren kan etter disse bestemmelser ikke uten videre overføre deler av dette ansvaret til en ren formidler. Dersom ikke annet er avtalt mellom arrangøren og formidleren har det formodningen mot seg at formidleren Supporterklubben stilltiende har akseptert å stå ansvarlig for hver enkelt billettkjøpers skadevoldende handling begått under en kamp.
I henhold til Sikkerhetsforskriftens pkt 2.2.10 skal det av teksten på billetten framgå at arrangøren ikke er ansvarlig overfor publikum i forbindelse med ulykker, skader eller tap som måtte oppstå under avviklingen av arrangementet. Jeg begrenser meg i denne sammenheng til å påpeke at denne ansvarsfraskrivelsen antagelig går vesentlig lengre enn det som vil bli akseptert av en norsk domstol, dersom det oppstår en skade og denne er beviselig forårsaket av arrangørens uaktsomme handling eller unnlatelse av å følge de plikter han har etter sikkerhetsforskriften. Mitt poeng er at det er arrangøren som er ansvarlig for at det er tilstrekkelig vakthold også på den del av tribunen som tildeles gjestende supportere. Det forhold at gjestende supporterklubb selv velger å styrke vaktholdet på bortebane med egne folk, kan ikke tas til inntekt for at man har akseptert noen form for identifikasjon mellom det enkelte medlem og sponsorklubben eller avtalt noen annen risikofordeling enn det som følger av vanlig erstatningsrettslige regler. Begrunnelsen for slikt vakthold er vel heller at det av erfaring har vist seg at arrangørklubben ikke alltid klarer å oppfylle sin forpliktelse etter sikkerhetsforskriften.
I Sikkerhetsforskriften pkt 2.4.10 står det uttrykkelig at arrangerende klubb ved salg av billetter, skal ta kontakt med gjestende supporterklubb. Forskriften har vært gjeldende fra 1. april 2000 og ble sist revidert 1. mars 2005. I NFFs brev av 3.mai 2005 til alle klubbene i Tippeligaen ble det imidlertid sagt at kjøpet av billetter skal formelt avtales og gjøres mellom de to klubbene det gjelder. NFFs begrunnelse for rettelsen er kort og godt at det var en feil og at det er ”klubbene (som) er ansvarlige for sine supportere”. Dette vil bli nærmere kommentert i pkt 4. nedenfor. Det gjør det i imidlertid ikke klarere ved at NFF i brev av 26. mai 2005 til klubbene begrunner det første brevet med at det kun var en ”formfeil”, når forbundet i samme brev oppfordrer klubber og supporter klubbene til å fortsette dagens praksis. En praksis som er svært uformell og langt fra noe som kan oppfattes som overtagelse av ansvaret dersom Supporterklubbens medlemmer utfører skadevoldende handlinger.
Konklusjon
Jeg anser det etter dette for meget lite sannsynlig at Supporterklubben kan være erstatningsansvarlig for enkeltmedlemmers skadevoldende handlinger under en kamp, så lenge Supporterklubben ikke på noen måte har oppfordret eller på annen måte tilskyndet sine medlemmer til å foreta slike handlinger eller Supporterklubben har inngått noen form for avtale i forbindelse med kjøpet av billetter eller ved handling vist at foreningen vil dekke det økonomiske tap skadelidte er påført.
3. Kan moderklubben være erstatningsansvarlig for Supporterklubbens og/eller dets medlemmers skadevoldende handlinger?
Her som nevnt i punkt 2 er utgangspunktet at moderklubben kun er erstatningsansvarlig etter den alminnelige uaktsomhetsregelen (Culpareglen). I stor utstrekning kan de samme argumenter som er brukt til fordel for Supporterklubben i pkt 3. også anføres til fordel for moderklubben. Innledningsvis understrekes at et eventuelt kontrakts- /medlemskapsansvar ovenfor NFF også må baseres på de alminnelige erstatningsregler (Culpareglen). Det må kunne bevises at et medlem i det minste har utvist uaktsomhet og at denne handling eller unnlatelse er årsak til skaden/tapet. Jeg anser det for så lite sannsynlig at moderklubben har et objektivt ansvar (ansvar hvor det ikke kan konstateres uaktsomhet) at det ikke er grunn til å komme noe nærmere inn på et slikt grunnlag i dette notatet.
For den videre drøftelse forutsettes derfor at minst et av Supporterklubbens medlemmer har handlet uaktsomt og at det er en faktisk relevant årsakssammenheng mellom handlingen/unnlatelsen og det tap skadelidte er påført. Da Supporterklubben forutsettes å være en helt autonom forening i forhold til moderklubben anser jeg det også her for å være vanskelig å identifisere moderklubben med Supporterklubben/Supporterklubbens medlemmer, så lenge moderklubbens styrende organer og tillitsmenn ikke på noen måte har oppfordret eller på annen måte tilskyndet Supporterklubben eller dens medlemmer til å utføre den skadevoldende handling.
Moderklubben er imidlertid i en annen stilling enn Supporterklubben. Det skyldes naturlig nok at moderklubben som medlem av NFF har en rekke avtalte og foreningspålagte rettigheter og plikter ovenfor forbundet. Det er ingen uenighet om at et forbund som NFF har stor grad av selvråde – og selvdømmerett i foreningsanliggende. På den annen side antas at det heller ikke er noen uenighet om at dersom et forbunds vedtak påfører enkeltmedlemmer et erstatningsansvar utover det som følger av alminnelige erstatningsregler, bør et slikt vedtak i det minste være gjennomdrøftet med de berørte klubber før det iverksettes. Dersom det ikke oppnås enighet i slike forhandlinger er det imidlertid ikke gitt at NFF ensidig kan påføre den enkelte klubb et slikt utvidet erstatningsansvar. Det står som kjent ikke den enkelte klubb fritt med hensyn til å være medlem av forbundet eller ikke. I og med medlemskapet i stor grad er preget av ”kontraheringsplikt”, er det nærliggende å stille strengere krav til forbundets hjemmel for å pålegge klubbene et slikt erstatningsansvar.
NFF utarbeidet i forbindelse med sesongen 2004/05 en minimumsstandard for hva Tippeligaklubbene må oppfylle for å få tildelt lisens. NFFs nye lisens er basert på UEFAS minimumskrav og kravene i den tidligere norske profflisens. Det legges derfor til grunn at NFFs lisensvilkår er ment å være utfyllende med hensyn til klubbenes mulige erstatningsansvar. Da det ikke er inntatt noe i NFFs lisensvilkår om hvordan salg, formidling eller fordeling av billetter til bl.a. supportere skal gjennomføres kan lisensen utvilsomt ikke anses som en form for avtale mellom klubben og NFF eller en aksept av et NFF vedtak om erstatningsansvar.
Derimot inneholder pkt. 2.2 i NFF sikkerhetsinstruks fra 1. april 2000, sist revidert 1. mars 2005, klare bestemmelser om klubbens ansvar for salg, videresalg, segregering av supportere på arenaen mv. Dette har betydning i minst to sammenhenger. For det første vil klubbens oppfyllelse eller unnlatelse av disse plikter bli tillagt vekt i avgjørelsen om det i det hele tatt finnes noe ansvarsgrunnlag. Er for eksempel segregeringen ikke gjennomført som forutsatt i sikkerhetsforskriften, antas at dette vil bli tillagt vekt i en erstatningssak. Mitt poeng i denne sammenheng er kun å peke på at hver enkelt klubb selv er ansvarlig for gjennomføringen av egne arrangementer. Grensen for hvor langt dette ansvar går, vil være gjenstand for en konkret vurdering.
I sikkerhetsforskriften pkt. 2.4.9 er det kort og godt fastslått at; ”Klubbene er ansvarlige for sine supporteres opptreden, …..”, uten noen nærmere presisering hva dette ansvar inneholder. Det er høyst uklart hva NFF legger i begrepet ”ansvarlig”. Er det blot et moralsk, oppdragende ansvar for sine supportere uten sanksjoner bak eller er det et påbud, hvor overtredelser kan sanksjoneres i medhold av straffebestemmelsene i NFFs lover? Gjelder det kun på egne hjemmekamper? Er det på bortekamper eller tenkt helt generelt uavhengig av sitasjon? Selv gir forskriften ingen veiledning på hvordan bestemmelsen skal forstås. Den uklarhet NFF her selv er skyld i, tilsier en innskrenkende fortolkning. Også her bør nevnes den ”kontraheringsplikt” moderklubben har vis a vis NFF. Sammenholdes dette med den grad av selvdømmerett NFF har i en rekke tilfeller, anser jeg det for lite sannsynlig at NFF på eget initiativ, med et pennestrøk kan påføre en klubb et mer eller mindre blanko erstatningsansvar for supporteres skadevoldende handlinger.
Som nevnt ovenfor har NFF i brev av 3. mai 2005 uttrykkelig sagt at, ”alle forhold vedrørende kjøp av billetter skal … formelt avtales og gjøres mellom de to klubbene…” Presiseringen skal være inntatt i Sikkerhetsbestemmelsene pkt 2.4.10. Hvorfor dette kun er meddelt pr brev til klubbene og ikke inntatt i de bestemmelser som ligger ute på nettet er ukjent. Foranlediget av dette brev sier NFF i brev av 26. mai 2005, at den involvering e har hatt med bl.a. billettsalg har vist seg å være en ordning som har fungert til alles beste og som ivaretar de sikkerhetsmessige forhold. Av dette kan man for det første slutte at det ikke er noe brudd på Sikkerhetsforskriften at salg av billetter går gjennom Supporterklubben. Om moderklubben har noe formelt ansvar er også tvilsomt, så lenge arrangørklubben med sitt ansvar for alt rundt billetter har inngått en direkte avtale med Supporterklubben. Dersom dette er en formalfeil, er antagelig arrangørklubben den nærmeste å klandre. Jeg finner det derfor vanskelig å utlede noe utvidet erstatningsansvar for moderklubben på grunnlag av den praksis som er og har vært fulgt i flere år (før og etter NFFs presisering).
Det er ingen uenighet om at NFF i stor grad har anledning til å fatte en rekke vedtak som enhver klubb må innrette seg etter. På den annen side har en klubb som vil delta i norsk serie og cup ikke noe valg med hensyn til sitt medlemskap i NFF. Denne balansen mellom frivillighet og tvang tilsier at NFF i en sak som dette må ha en klar hjemmel for å fatte et vedtak som er så inngripende. Etter min mening er det å ilegge en klubb et generelt erstatningsansvar for sine supporteres skadevoldende handlinger utenfor egne arrangementer en så dramatisk utvidelse av en klubbs ansvarsområde, at det for det første krever en langt grundigere beslutningsprosess enn det som synes å være foretatt. Antagelig bør et vedtak av så inngripende karakter være forankret i NFFs vedtekter. Selv om vedtektene hadde innholdt en hjemmel for et slikt vedtak er jeg i sterk tvil om NFF i det hele tatt kan påtvinge en enkelt klubb et slikt erstatningsansvar utover de alminnelige erstatningsregler, uten en avtale med klubben.
For ordens skyld nevnes avslutningsvis at jeg som en følge av det som er drøftet ovenfor anser det for helt usannsynlig at en klubb kan bli ilagt erstatningsansvar på objektivt grunnlag, et ansvar uten at det er bevist at et medlem har handlet i det minste uaktsomt.
Konklusjon
Redegjørelsen ovenfor viser at det ikke er tilstrekkelig for NFF, å henvise til sin egen sikkerhetsforskrift og etterfølgende brev som hjemmel for at moderklubben er erstatningsansvarlig for supporterklubbens medlemmers uaktsomme (forsettlige) skadevoldende handlinger utenfor klubbens egne arrangementer. Det foreligger ingen form for identifikasjon mellom moderklubben og Supporterklubben eller Supporterklubben og det enkelte medlem av Supporterklubben. Jeg har i min vurdering lagt avgjørende vekt på at et NFFs angivelige vedtak om erstatningsansvar er av så inngripende karakter at det ikke kan være bindende for den enkelte klubb, hvis ikke annet er uttrykkelig avtalt eller på annen måte akseptert av den enkelte klubb.
Den juridiske vurderingen er laget av advokat Per Schrader-Nielsen.