«Hate-gate» – Keep calm and carry on

Posse raljerer litt om «hate-gate» og hvorfor vi blir dårligere mennesker av å sluke alt vi opplever krenkende. FOTO: NSA

«Skammelig», «skadelig», «usportslig». «Det ødelegger for norsk fotball». Det har ikke manglet på bastant ordbruk, i hvert fall. Det akkompagnerer større og mindre viktige saker gjennom hele året. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi i NSA har fått en telefon der vi blir bedt om å uttale oss om noe jeg helt ærlig synes er en filleting. Fishermans Friend som blir stoppa i døra i Rio de Janeiro, for eksempel. Og ofte havner vi ikke engang på trykk, fordi det som kommer i retur til journalisten egentlig bare handler om hvor liten denne saken er og hvor uinteressant det er for publikum. Men nå på tampen av sesongen har jeg lyst til å dele noen tanker om den siste saken i rekken – og mange som ligner.

«Hva mener du? Si det fort.»

Slik det ser ut for meg er dette et synlig resultat av hvordan medieverdenen har utviklet seg de siste årene. Vi oppfordres til å mene mye, om mye, fort. Journalistikken dreier seg mer og mer mot følelser og mindre mot sak, i kampen for å oppnå flere klikk – noe Ulrika Kärnborg på en glimrende måte oppsummerer her. Journalister har 5-10 navn på en liste over folk de ringer til når de trenger noen til å mene noe, for gode sitater lever for seg selv. De kan spisses i overskrifter og brukes til å provosere publikum og forhåpentligvis en motpart som uttaler seg like sterkt andre veien – helt uten risiko for å bli felt i PFU. Tilbake står noen fremtredende meningsbærere som kanskje til og med finner god inntekt i å være så gjentakende synlige i mediebildet at de kan ta seg godt betalt for å holde foredrag og gi ut bøker. Og i kjølvannet kaver vi, publikum, forvirret av støy og fulle av meninger mot hverandre.

Meninger må man gjerne ha. Problemet oppstår når man oppfordres til å ha sterke meninger ofte, og i stor grad baserer dem på ytre faktorer og ikke hva man føler når man leser av sitt indre kompass. Kanskje vil man etter hvert se at man møter seg selv i døra og mener noe i dag som er helt på tvers av hva man mente for en uke siden. Som når Davy Wathne twitrer om bortskjemte bærumsbarn som syter over at Janne Jönsson går til Rosenborg den ene dagen, og hyller pipekonserten på Brann Stadion den neste, fordi «fotball er følelser». Jeg har også opplevd å se meg tilbake og oppdage at noe jeg engang mente ikke stemmer overens med hva jeg føler i dag. Jeg gikk til og med litt i min egen felle i går da jeg hisset meg opp over hele hate-gate. Så får man prøve å lære, ettergå og kjenne etter hva vi følte den gang da. Vi må tørre å utvikle oss for å bli visere. Men vi blir ikke visere av å basere følelseslivet vårt på avisstativer som forteller oss at rødvin er sunt én uke og skadelig den neste. Vi blir skandalekonsumenter. Og det er avhengighetsskapende. Etter en stund vil vi lete etter mer. Og det er lettere å føle at man har rett dersom man kan peke på noen man mener tar feil.

Erta bærta. Nei, vent. Nå er det et offer her

Ingebrigt Steen Jensen, et unikum av en mann som jeg er veldig glad i og ofte enig med, er ikke enig med meg denne gangen. Han mener det skader fotballens omdømme at spillerne står på en pub med voksne mennesker over 18 år og roper «hater» i 20 sekunder. Jeg tror norsk fotball har gjort sin andel gode gjerninger til å ikke bli destruert av denne hendelsen. Vi kan ikke dele ut bananetuier hele tiden. Og dette avsnittet er vel det eneste helt konkrete jeg skriver om akkurat denne hendelsen, fordi den er så bitteliten.

Jeg liker når det er litt fart og oppspark før og etterkamper, der folk ikke er så raske med å innta offerrollen. Jeg husker ordkrigen mellom Inge André Olsen og Bruttern før to svært viktige kamper på Lerkendal i høst. Det var gøy frem til Ingebrigt ble sint.

Det sluttet ikke å være gøy fordi Ingebrigt sa noe direkte galt, Olsen er frikjent og overgangssaken var belastende. Men det punkterte en frisk utveksling og gjør det kanskje mindre sannsynlig at en annen fargeklatt tør å spille opp spenningen før et oppgjør senere, av frykt for å bli fremstilt som ufølsom. Personlig syntes jeg heller ikke Bruttern traff kjempegodt med å insinuere at Olsen slapp billig unna i overgangssaken, men det kommer kanskje mer av at enkelte mener å vite at det var sentrale folk i Rosenborg som gikk til TV2 med fiktive millionsummer da de ikke fikk tilslaget på Veigar Pall Gunnarsson – og i så måte var en utløsende faktor for hele overgangssaken Olsen til slutt ble frikjent for. Men det er en annen sak…

– Du bringer fotballen i vanry!

Jeg har også vært i avisa i år, med rød ring rundt ansiktet. Jeg fikk også høre at jeg skadet fotballen, at hele Supporteralliansen burde oppløses, at jeg burde få fengselstraff og utestengelse i mange år. Heldigvis fant avsenderne nye syndebukker andre steder etter kort tid. Jeg kunne jo lagt meg flat og sagt at dette var helt uakseptabelt, kun for å stilne kritikken fortere. Men jeg tror ikke hverken Supporteralliansen, norsk fotball eller jeg selv ville kommet noe bedre ut av den grunn. De vi hadde tilfredsstilt i publikum hadde funnet noe nytt å reagere på kort tid senere uansett. Og da hadde jeg, og NSA, senere måttet stå til ansvar for en list som var lagt for hva som er greit og ugreit, plassert i affekt og med interesse for å redde egen ræv. Dét er ikke greit. Jeg har sansen for Fagermos løse kjeft jeg. Og jeg tror det aller meste av det sirkuset skjedde uten at hverken jeg eller han var nevneverdig følelsesmessig involvert i det.

Grensesetting

For hvor skal egentlig «grensa» gå? Det kan mange svare på, men de kan kun svare for seg selv – jeg også. Men jeg inviterer gjerne til en tankesmie. Vi og andre folk i Stabæk dro igang «Alanzinho matator»-ropet i 2008. Er det ok å dra drap inn i fotball? Eventuelt organiserte drap på dyr? Er det ok eller ikke ok å si Fy fan et titalls ganger på TV rett etter man har vunnet serien på Brann Stadion? Det var flere barn som så dette enn som var tilstede på Mint i Trondheim. Hm! Kanskje man vil forvikle seg inn i et umulig nett av greit/ugreit i løpet av kort tid, fordi det moralske kompasset snurrer som et helikopter med én gang det stormer litt. Og så vil man i et forvirret scenario oppleve at veldig mye er krenkende og tragisk. Alle går rundt og er krenket av noe, på vegne av noen. Dét er kanskje det mest skadelige som finnes. Kanskje er det best å akseptere at mange mener noe forskjellig enn å forsøke å tegne opp en grense.

Hva er moral?

Moral og integritet, slik jeg ser det, er å være stødig i å gjøre det man føler er riktig på tross av hva andre forteller deg. Med allerede sterke følelser i fotballen og et medielandskap som profitterer på konflikt og gjør det de kan for å spille folk opp mot hverandre, handler det mye om å ta på solbrillene og rett og slett drite litt i den aller første reaksjonen man føler når man oppdager noe som oppleves krenkende. Det er en herlig ironi her. På stadion tar jeg og mange med meg ut alt av følelser, på veldig kort tid, fra en dårlig vinkel. Og vi får ofte tyn for det, og blir fremstilt som ganske banale. Samtidig opplever jeg at det gjør oss mer harmoniske ellers. Vi har kjent på ytterpunktene. Og kan raskere kjenne etter om det man leser i avisa er ett av dem, eller ei.

Og min magefølelse fortalte meg veldig fort at dette ikke var noe å bry seg om. Bare enda en anledning for journalistene til å spille opp på allerede etablerte motsetninger for å skaffe klikk. Da gjelder det at de høye herrer beholder integriteten og roen også når man får et lite kast på hjulet, og ikke stopper bussen, kaster av bakerste rad og låser dassen før man kjører videre.

Så gratulerer med seriegullet, RBK. Jeg var dritforbanna og ble fysisk syk i flere dager da klubben min gikk glipp av både cupfinale og en forlenget sjanse på seriegullet på Lerkendal. Men sånn skal det være. Det er en del av den støyete og humpete togturen vi alle sitter på. Og det er den felles forståelsen for vår opplevelse og atferd som gjør det mulig for oss å forene oss om viktige ting i NSAs arbeid – til det gode for norsk fotball.

-Posse