En sliten talsmann takker av etter 6 år
Det kommer, kanskje heldigvis, en tid for at nye krefter kommer til. Ved årsmøtet takket Anita, Aase-Elise og jeg for oss. Jeg føler NSA-vervet har gjort meg vesentlig eldre enn 6 år siden 2013, ikke bare på den gode måten med visdom og det der. Det har også vært hard jobbing og tilbakeslag på dårlige tidspunkt.
Jeg har hele tiden hatt et ønske om at NSA-styret skal bestå av folk som har tid og energi til å legge ned et visst arbeid. Det har etter hvert vært veldig vanskelig for meg å kombinere dette vervet med at jeg sitter på andre siden av jorda flere måneder i året med dårlig internett, eller løper over fjell og skog etter deltakere på 71. Men jeg var opptatt av å stå løpet ut i den perioden vi har sagt ja til å stille, i likhet med Anita og Aase-Elise. Førstnevnte med et stort jobbpress og forflytninger slik jeg selv har, og Aase-Elise som har kjempet seg igjennom brystkreft og fortsatt holdt en stødig hånd over NSAs økonomi. Det er imponerende.
Hvorfor?
Vi gjør dette fordi vi tror på dette som er helt spesielt med fotballen. At vi som mennesker trenger øyeblikk der verden er enkel og samholdet er ubetinget. Vi trenger ikke tenke på regninger, på sykdom, på trøbbel i forholdet eller andre spøkelser som jager oss. Vi trenger ikke filtrere all reklame, informasjon, propaganda og politikk. Vi trenger ikke reflektere, være i tvil eller bli usikre på identiteten vår. Det er oss og dem, ja eller nei. Og dét føles bra.
Vi fortrenger så mye av det vi har i oss til vanlig. Vi bøyer nakken og tralter videre på jobben. Vi unngår den ubehagelige praten på hjemmebane fordi vi ikke orker kaoset. Vi oppfører oss forholdsvis ordentlig, venter på grønn mann og bruker innestemme. Så da får vi, som best vi kan, ta vare på den arenaen der vi kan ta ut det primale. For det klarer vi, uten rasisme, uten homofobi, men fullt av føleser og annet grums som kommer ut.
Og samholdet, som spenner så bredt over mennesker som er så vidt forskjellige i utgangspunktet, er helt uten sidestykke.
Begynnelsen
Jeg gikk inn i NSA litt under tvil, da min tillit til både journalister og Fotballforbundet var svært lav. Jeg kunne ikke helt se hvordan jeg kunne bidra til noe konstruktivt, og interessen for denne storpolitikken med Fotballtinget dominert av aldrende, fete og rike menn med dress og slips var langt unna den arenaen jeg normalt trivdes på – på en pub eller gammel ståtribune med øl i magen og pyro i baklomma.
Heldigvis fikk vi det ene slaget etter det andre. Og det var morsomt selv for meg. Vi kunne være samlende, truende, sterke. Men også en pålitelig motstander som med ærlige ord fortalte hvor skapet stod, og hvorfor det står der. Det smalt godt allerede i det første møtet jeg var i, der en høytstående person åpnet med å forlange at vi skulle kneble en av våre medlemsklubber som snakket negativt om “produktet” Tippeligaen.
Jeg måtte lære meg å forstå subkulturer jeg ikke nødvendigvis var en del av selv. At noen ønsket kroppsmaling og at andre vil gi hverandre juling. Og komme til enighet med meg selv om at det å forstå noe ikke er det samme som å gå god for noe. Et sted på skalaen skulle jeg befinne meg selv også, ville dette sammenfalle med hva folk forventet av NSA? Jeg har trent kampsport selv, men hater vold, og utenfor Fighter og Frontline har jeg ikke gitt noen en på trynet siden Fredrik Bakke i 3. klasse, og da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg lot ham sparke meg i rompa etterpå. Samtidig er jeg tilbøyelig til å tenke at 20 gutter som sloss på en grusbane ikke er noe NSA nødvendigvis skal komme løpende og mene noe moralsk om. Men at supportere av alle slag skal kunne gå trygt på kamp uten å uroe seg for å få bråk, det skulle vi slå fast med hammer og spiker.
Representasjon og integritet
Jeg kunne sagt at det har vært en sann glede å representere Supporteralliansen, men det ville vært å vri på sannheten. Jeg er betydelig mer skrudd sammen for å være bak kamera enn foran. Jeg tåler ikke høre min egen stemme, se mitt eget tryne på TV eller føle at jeg tramper inn i dette rampelyset under påskudd av å være en person folk burde vie oppmerksomheten sin til. Og det mange kanskje vil kalle jantelov ligger litt latent i meg selv – jeg blir fort irritert om jeg føler folk bare er ute etter å få rettet oppmerksomheten mot seg selv. Med klovneri, “jeg reagerer på dette, se på meg” og kommentarer og meninger hver eneste uke som møter forrige helg i døra.
NSA skulle under mitt ord ha beinhard integritet. Vi skulle være tydelige, stødige over tid, og ikke bli fristet til å snu kappen etter vinden for å søke kortsiktig popularitet. Og vi skulle aldri lyve.
For folk lyver, det har jeg lært. Supportere lyver. Klubbledere lyver. Folk i Fotballforbundet lyver. Vektere lyver. Politiet lyver. Sannheten er ikke alltid et sted midt imellom to versjoner. Sannheten finner man med et kamera, skriftlig korrespondanse, taleopptak eller en nøytral observasjon – og en del ganger må man slå seg til ro med at man ikke finner sannheten i det hele tatt.
Forbilde
Denne hersketeknikken med at “du, hvis du liksom skal representere NSA” dukket opp en del ganger. Som oftest da våre motstandere ble overrasket over at vi ikke gikk rundt grøten, og busta dem når de kom med bullshit. Vi var ikke en rund, ydmyk hund som lot seg tulle med. Og det var nok vanskelig for en del av de vi møtte å oppleve, der de til daglig sitter på toppen og forteller folk hva de skal gjøre om de vil beholde jobben eller friheten.
Den tyngste jobben til den smarteste personen i rommet er å få alle de andre til å innse at de er idioter. Sånn føltes det, når vi kom med argumenter vi mente holdt vann og regnestykker vi mente var enkle og selvforklarende. Men vi hadde medlemmene våre i ryggen og ingenting annet vi kunne bli presset på. Vi tok gjerne en skittentøysvask offentlig om vi mente det ville tjene saken. Og det ble en del artig polemikk.
En favoritt var den gangen jeg æreskjelte en navngitt politimann i Trondheim (som nektet Kjernen å bruke pyro) på nettsidene våre i flere enormt lange artikler, sendte SMS med møteinnkalling og bestilte flybillett midt på natta, bare for å våkne kl 06 dagen derpå og bli invitert til innsjekking fra Torp og ikke Gardermoen. Møtet fant faktisk sted et par dager senere, startet omtrent som et fengslingsmøte med opplesning av personnummer, og formålet var å være så vanvittig kranglete og vanskelig at Politiet der ville anse Kjernen som svært mye enklere å samarbeide med og gå tilbake i dialog med dem. Det føltes rart, og litt manipulativt, å se at det fungerte. Det var et nivå over det å bare si det vi mente og håpe at noen til slutt blir enige med oss.
Jeg fikk også en rød ring rundt ansiktet i Dagbladet etter en kamp for noe jeg den dag i dag mener er helt uskyldige greier, og som jeg aldri ville kjeftet på noen andre for. Det kan fort bli litt blest om man velger å stå i det, men om man virkelig føler man har sitt på det tørre, da har man en bedre smak i munnen enn om man bare legger seg flat og beklager for å redde sin egen ræv. Og jeg vil heller ikke at andre i styret skal legge bånd på seg og bli kjedelige som faen bare fordi de gjør en ekstra innsats for supporterne og liksom skal være “representative” i noens øyne.
Kort sagt har jeg mye mer tillit til og respekt for folk som knuser litt porselen og står for det, enn de som påstår at det var en elefant i butikken som egentlig gjorde det.
Opptur
Min kanskje største opptur i løpet av disse 6 årene var 1-6-1-aksjonen. Den endte med å bli så samlende at det i stor grad formet medieavtalen, og manifesterte at fotball skal spilles i helgen. I tillegg fikk vi vist at dersom noe er viktig for oss, kan vi mobilisere enormt.
Det var også viktig for oss å løse problematikken som oppstod da Brannvesenet ikke lenger ville godkjenne nødbluss. Importering og det å forholde seg til de leverandørene vi har brukt har vært intet mindre enn et langt mareritt – helt ærlig. Og vi var utrolig heldige som fikk tilsendt varene for 2018 før leverandøren ble raidet av Europol, siktet for økonomisk kriminalitet og ulovlig oppbevaring. Varene våre er fortsatt lovlige, men vi kunne risikert å ha en bankoverføring på flere hundre tusen et sted i Polen og alle varer destruert. Det hadde vært en gedigen katastrofe. Men, det gikk. Og det gikk fordi vi våget å prøve å tenke nytt når ting så jævlig svart ut.
Nedtur
Vi er bare mennesker, og noen ganger sliter vi. Jeg har ønsket og trodd at vi ville ha gode antenner ute og se hverandre dersom det dukker opp signaler om at noe er i veien, både i min egen gjeng og i NSA. Dessverre mistet vi vårt tidligere styremedlem og engasjert supporter i Fossefallet, Tommy, sent på vinteren 2018. Tommy ble valgt inn i styret et par år tidligere som ung, sprudlende og nytenkende supporter, sterkt ønsket med av meg selv også. Han bidro mye på seminarer, møter og landskamper. Han hadde et lunt lynne og gutteaktig smil, og sjarmerte mange hos oss med sitt vennlige og litt ertende supporterhjerte.
Litt over et år etter trakk han seg fra sitt verv hos oss, og vi fikk en del inntrykk om at ting ikke var helt slik de burde være. Det ble gjort noen forsøk på å strekke ut en hånd og åpne for en prat, men i ettertid stiller man seg alltid spørsmål om man kunne gjort mer eller sagt noen magiske ord som kunne snudd båten på et tidspunkt. Det er vanskelig å vite hva som skjuler seg bak fravær, taushet eller en trist mine, og hvor mye man skal eller bør involvere seg i. Så står man plutselig der og tenker at man skulle satt av en halvtime og tatt den ene telefonen som kunne spilt en stor rolle. Det er jeg dypt lei meg for at jeg ikke gjorde.
NSA videre
NSA har fått nytt blod i styret. Gjert Moldestad, Anett Wingsternes og Randi Merete Heder joiner Vidar Vadseth, Espen Viken, Ole Kristian Sandvik og Simen Brænden Mortensen i året som kommer. Jeg er veldig glad for at de stiller, og har all tiltro til at NSA vil spille en viktig rolle for oss alle i årene som kommer.
Jeg kommer fortsatt til å holde tak i pyroen, som i øyeblikket står i Sarpsborg i påvente av sortering og pakking, frem til den er levert til klubbene. I tillegg holder jeg en teknisk hånd over nettsidene og medlemssystemet for landskampene, som er nytt av året, slik at det er enkelt for medlemmene våre å gå på landskamp når det uansett ikke spilles seriekamper. Jeg drar nok aldri til Qatar, og idealisten i meg håper ingen andre av dere gjør det heller, men utover det håper jeg landslaget vinner noen hjerter fremover og kan gi en ekstra fasett til fotballhverdagen vår.
Ellers blir jeg nok fortsatt kretsende rundt i fotballen med min egen klubb, så da ses vi der ute et sted. Med banning og frustrasjon og fingern i hverandres retning, men vel vitende om at vi er på det samme kjøret alle sammen.
Supporterhilsen
Bjørnar Posse Sandboe
Talsmann NSA (2013-2019)
