Norsk fotballklubber er eid og styrt av medlemmene. Det sikrer oss mot at kapitalsterke krefter overtar og ødelegger klubbene vi elsker, slik vi ser i mange andre land.
Under de to første rundene av Eliteserien og OBOS-ligaen 2025 vil norske supportermiljøer markere at denne modellen er under angrep. Vi er bekymret over at den personlige meningen til fotballedere veier tyngre enn demokratiske vedtak i klubbene når avgjørelser skal tas. Samtaler på bakrommet gir ikke noe mandat. Vi kommer for alltid til å forsvare medlemsdemokratiet og vil vise det klart og tydelig på tribunene. Vi oppfordrer derfor alle som skal på kamp til stemningsboikott de femten første minuttene i de to første serierundene.
De siste årene har medlemmer i norske klubber mobilisert rundt store fotballpolitiske saker. Ikke for å detaljstyre, slik noen hevder, men for at klubbene skal ta standpunkt i prinsipielle spørsmål. Klubbene har fått flere medlemmer og flere steder har det vokst frem et levende klubbdemokrati.
Sommeren 2024 oppfordret fotballpresidenten spesifikt supportere som var frustrert over VAR, om å bruke demokratiske kanaler til å fremme sitt syn. Resultatet ble rekordoppmøte på mange årsmøter. Samtidig opphørte aksjoner som stoppet kampene. I et tydelig flertall av de 32 klubbene i de to øverste divisjonene ble det vedtatt motstand mot VAR, og et tilsvarende kollektivt vedtak i klubbenes interesseorganisasjon NTF.
Til tross for stor deltakelse og et ordskifte som inkluderte hele fotballnorge, ble dette flertallet veid og funnet for lett av et enstemmig styre i NFF. Fra flere hold kom det angrep og kritikk mot medlemsdemokratiet. Enkelte fotballedere prøver å undergrave demokratiet ved å kalle det «kupp» og «énsaksaksjonisme» når medlemmer bruker sin rett til å delta aktivt på årsmøtene. Vi forventet at andre fotballedere skulle rykke ut og forsvare det viktige prinsippet om medlemsdemokrati, men det ble istedenfor møtt med stillhet.
Nå kommer det signaler fra noen fotballedere om at det er nødvendig å endre klubbmodellen, fordi medlemmene har begynt å ta i bruk den makten de alltid har hatt gjennom årsmøtet i klubben. I to klubber, Glimt og Fredrikstad, har ledelsen satt ned utvalg som skal se på endringer. Det vil være uakseptabelt om disse prosessene ender opp med å svekke medlemsdemokratiet.
Den åpenbare og enkleste veien fremover for norsk fotball er flere klubbmedlemmer og mer kunnskap om organisasjonsdemokrati i klubbene og NTF. Reelle demokratiske kanaler gir stabilitet og virker konfliktdempende. Om klubbdemokratiet fungerer, blir vedtakene akseptert og respektert. De tillitsvalgte i norsk fotball burde konsentrere seg om denne oppgaven, fremfor å angripe de som faktisk rekrutterer medlemmer til klubbene.
Valget står nå mellom å bygge opp klubbdemokratiet eller undergrave det. Valget burde være enkelt.
Eventuelle spørsmål om uttalelsen rettes til: Ole Kristian Sandvik, Talsperson i NSA 96239266 / sandvik.olekristian@gmail.com
I dagens eiermøte i Norsk Toppfotball ble det formelt klart at klubbene samlet sett ønsker VAR bort fra norsk fotball. Konsekvensen av dette vedtaket må være at NFFs innstilling til forbundstinget er avvikling av VAR.
Møtet i NTF kunne bare få ett utfall. Det er et tydelig flertall mot VAR blant klubbene i NTF. Flertallet er enda større blant klubbene i Eliteserien, hvor VAR brukes, og blant klubbene som har direkte erfaring med VAR.
Det er likevel positivt at NTF og klubbene har kommet frem til et tydelig vedtak som reflekterer flertallet. Det viser respekt for klubbdemokratiet og prosessen som er lagt opp.
Klubbene har landet på sitt kollektive standpunkt etter mange måneder med offentlig debatt, publisering av en utredning, og ekstraordinære årsmøter. Det har vært rikelig med tid til å legge frem argumenter, og til å vurdere dem. Avgjørelsen i NTF skjer på et solid grunnlag.
Toppklubbenes konklusjon må bli avgjørende for forbundsstyret. Det er førstnevntes lag som må spille med VAR (eller risikerer å måtte gjøre det), og det er de som må betale mye av gildet. Det vil være merkelig om forbundsstyret anbefaler breddeklubbene, som befinner seg velsignet langt unna VAR, å pålegge eliteserieklubbene et system de ikke vil ha.
Engasjerte VAR-motstandere har fulgt oppfordringen fra fotballpresidenten med å løfte saken i demokratiske kanaler. Det er nå opp til forbundsstyret å vise at engasjementet ikke var forgjeves.
Føre VAR: Å trå VARsomt på fotballens popularitetsgrunnlag
Mads Skauge: idrettssosiolog med doktorgrad ved Nord universitet, forsker på fotball- og supporterkultur, foreleser i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode, og utvalgsmedlem
Raymond Johansens VAR-utvalg har fremlagt sin rapport.1 Den fremhever mye, inkludert kritiske innspill, som å være føre VAR: Å trå VARsomt på fotballens popularitetsgrunnlag. Her er min, sosiologisk forankrede, tidelte VAR-kritikk.
1. Å hoppe bukk over analysen: Innføring uten utredning
Bakgrunnen for VAR-innføringen i Norge er forbundets strategi om å «utrede med mål om etablering». Fremfor å belyse hvordan VAR påvirker ulike sider av fotballen, hoppet man altså rett til innføringskonklusjonen, og dermed bukk over analysen.
Det naturlige er å utrede og deretter konkludere (på bakgrunn av utredningen), ikke motsatt – som blir en selvoppfyllende profeti: Man finner det man leter etter for å bekrefte målet.
Særlig publikumsperspektivet var aldri en del av innføringsgrunnlaget. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende når vi snakker om verdens største publikumsfenomen.
Innføringen kan altså særlig kritiseres for to forhold. For det første ble ikke VAR-spørsmålet behandlet blant klubbmedlemmene. For det andre hadde sakspapirene ingen analyse av hvorvidt og hvordan VAR påvirker fotball, kun korte oversikter over bruksområde, dommerutdanning og kostnader.
Tidenes største endring i tidenes største spill, bør være både velforankret og velbegrunnet. Ingen av delene var tilfellet.
I det følgende borrer jeg i det sistnevnte.
3. Å telle seg til fant: Det som teller når det telles
Tallene selges nemlig inn som en sammenligning av dømming med og uten VAR. Det er det ikke.7
Tallgrunnlaget bygger på diskrepansen mellom dommeravgjørelser før VAR kommer inn i bildet, og etter at VAR har konkludert.
VAR- og VAR-fri dømming, kan uansett ikke sammenlignes.
I nær sagt alle VAR-kamper er det for eksempel minst ett tilfelle av «tungt flagg»8: Linjedommer avventer i tilfelle angrepet ender i straffe/skåring – for hvis det vinkes før situasjonen er avklart og spillet stopper, er det for sent for VAR å korrigere. Derfor er tungt flagg og «tung fløyte» en opplagt – ja, nødvendig – endring i dommeradferd etter at VAR ble en del av fotballen.
Dermed er følgende syn blitt normalisert etter VARs inntog i fotball: Linjedommer avventer en offsidesituasjon som synes åpenbar, for så å vinke ti sekunder senere når det viser seg at situasjonen ikke ledet til straffe/skåring.
Men hvis offsidesituasjonen – som altså ofte er åpenbar og som altså ofte får gå i påvente av VAR – fører til en skårings-/straffesituasjon, oppstår et statistisk problem. I slike tilfeller – nei, det skjer ikke så ofte, men ofte nok til at det er nærliggende å tro at det gir betydelig utslag på VAR-statistikken – regnes annullering som en bedring, for VAR retter jo i praksis opp en dommerfeil. Problemet er bare at mange av disse offsidesituasjonene aldri ville passert i VAR-fri fotball.
Slik er VARs logikk paradoksal: Den skaper flere dommerfeil i førsteomgang, for så å rette opp en del av dem i andreomgang. Det er altså langt fra ensbetydende med at VAR forbedrer nøyaktigheten i nøkkelsituasjoner (skåring, straffe, direkte utvisning og spillerforveksling ved kort) i forhold til fotball uten VAR.
Det er altså nummeret før meningsløst å telle andelen rette nøkkelavgjørelser, fordi utgangspunktet er umulig, nemlig at det dømmes likt med og uten VAR.
For all del: Det er logisk at VAR luker bort noen dommertabber, men andelen er uklar, ja helt i det blå – i motsetning til prisen, både økonomisk og tribunekulturelt.
Det er for øvrig også langt på vei umulig å uomtvistelig tallfeste hvorvidt VAR for eksempel øker rettferdigheten, begrenser filming, styrker spilleres attraktivitet på overgangsmarkedet, påvirker publikumstall etc. Disse variablene påvirkes nemlig av en haug med andre variabler enn VAR.
Delene om dette i rapporten (særlig s. 37–38) bygger på sammenhenger, ikke årsakssammenhenger:Vi kan ikke vite om VAR er årsak til disse virkningene, altså om sammenhengene er kausale eller vilkårlige.
De eneste VAR-effektene som kan måles nokså presist og troverdig, er holdninger og kostnader.Rapporten viser at begge deler taler til nei-sidens inntekt: Folk vil ikke ha (dagens) VAR, og «utvikling» (innvikling, mener jeg) koster uansett skjorta. Disse to funnene er det mest bemerkelsesverdige ved rapporten.
Telle-, tenke- og rapporteringsmåten om VARs effekter, er altså misforstått. Knapt noen medier har pirket i det, men jeg mener det er selve hovedmisforståelsen om VAR. I stedet tas tallene for god fisk.
5. Likhet og likestilling
At VAR bidrar til å skyve toppfotballen bort fra grasrota – slik VAR- og VAR-fri fotball blir to ulike spill, som gradvis vil ligne mindre og mindre på hverandre etter hvert som regelverket tilpasses VAR – er en kjent sak.
Det kanskje mest overraskende ved rapporten, er betoningen av VAR ikke bare som et likhetsproblem, men også et likestillingsproblem. Den VAR-påstanden som får høyest oppslutning i befolkningsundersøkelsen, er at «VAR bør brukes likt i herre- og kvinnefotball» (s. 103).
6. Misforstått rettferdighet: Å forveksle rett og rettferdig
Også rettferdighetsargumentet vakler. Kun siste ledd i sammenhengende situasjonsrekker tas. Det hjelper ikke med rett straffe, om den utløses av dommerfeil – ett eller 40 trekk før.
Denne situasjonen10 er beskrivende: Angriper dytter forsvarer utenfor straffefeltet, slik at forsvarers arm treffer angriper i feltet. Det rette er frispark utover, men feilen er ikke stor nok. Straffe gis, uten at det som førte til situasjonen hensyntas. Rettferdigheten minker.
Eventuelt marginalt flere rette nøkkelavgjørelser, må uansett ikke forveksles med økt rettferdighet.
Nettopp: VAR leter etter fasit der fasit ikke finnes – og bruker tid og ressurser på diskutable avgjørelser. Hvor er fremskrittet? Jeg ser flest side- og tilbakeskritt, til en høy pris.
7. Innvikling fremfor utvikling
Før var spørsmålet om det skjedde noe galt. VAR-spørsmålet er hvor galt – som er udefinerbart.
Fotball er ikke populært på tross av, men på grunn av at det skåres lite sammenlignet med andre idretter.16
David beseirer ofte Goliat, fordi det kan holde med én skåring – som feires deretter. I målrike idretter taper serielederen sjeldnere mot bunnlaget, grunnet mange skåringsmuligheter. Og det er liten grunn til skåringsjubel, for det kommer straks en ny.
Som regel skjer ingenting. 90 hendelsesløse minutter til ende. Sånn sett er fotball i utakt med tidsånden: Det meste som er populært i vår tid består av tette høydepunkter. Fotball består av «lavpunkter».
Men om noe mot formodning skjer, blir det viktig – og her berøres nok noe av fotballens tiltrekningskraft.
Vi er alt frie, men vår tids største kultur består i å vente på en frigjørende pasning – trolig fordi fotballens logikk skiller seg fra samtidens, og slik blir en tiltrekkende motvekt til populærkulturen og ikke minst andre (mål- og/eller hendelsesrike) idretter.18
Som publikumsidrett er fotball først og fremst lidelse, bortsett fra ved skåring.19
Dagevis forventning utløses, på sin side avløst av frykt for motstanderskåring.
Fra veksel mellom lang redsel og kort glede (som alltid har vært fotballens grunnstemning), er mange nå kun redde – også for VAR. Skåring er ikke lenger skåring, men en søknad – med uforutsigbar behandlingstid, lite gjennomsiktig beslutningsprosess og tvilsom konklusjon.
9. Opinionens opponering
7–8 av 10 – i befolkningen(rapporten s. 100), fotballinteresserte20, Eliteserien-interesserte (s. 108) og Eliteserien-spillere21 – er tvilende til eller mot (dagens) VAR. Motstanden er størst blant stadiongjengere og de som bryr seg om resultatet (s. 109).
For mange av disse er skåringsøyeblikket selve poenget med fotball: Fotball er påkobling fremfor avkobling – og da øker sjansen for at VAR fremstår som et fremmedgjørende system bak deres rygg, som legger lokk på store følelser og spontane emosjonsutløp. Slik blir fotball mindre engasjerende for mange.
10. Hovedproblemene kan ikke løses av dommere og teknologi
Hovedproblemene – skåringsøyeblikkets forfall (selv en ti sekunders VAR-sjekk spolerer skåringsøyeblikket), og grensedragningen mellom store og små feil, og mellom sammenhengende situasjoner – er uløselige, uansett dommer- og teknologikvalitet.
Problemene er medfødte, ikke barnesykdommer som man vokser av seg med tid og stunder. Derfor er nesten halvparten av VAR-motstanderne grunnleggende motstandere: De vil ikke ha VAR i noen form (rapporten s. 100).
VAR-skepsis betyr ikke nødvendigvis at man er mot teknologi. Mållinjeteknologi er ett eksempel. Forskjellen på VAR og mållinjeteknologi, er at sistnevnte kan noe førstnevnte aldri vil kunne: Ta uomtvistelige avgjørelser på sekundet. Derfor er knapt noen mot mållinjeteknologi.
Hva bør ofres av penger, tid og spontanitet, for «bedre» (kompliserende, mener jeg) beslutningsgrunnlag for situasjoner uten fasit, og som ikke løser hovedproblemene?
For forkjemperne trumfer beslutningsgrunnlag alt. Kritikerne påpeker at fordelen er marginal og bakdelen åpenbar: VAR flytter bare diskusjonen til bakrommet, og tråkker på mye av fotballens popularitetsgrunnlag på veien. Det er VAR-vippehuskens vekting. På hvilken side står du?
Alternativet er dyrt. Norsk VAR koster i dag 17 millioner årlig (rapporten s. 27). En oppgradering koster i beste fall 25 millioner ekstra (kun for økning fra 5–8 kameraer), i verste fall 76,4 millioner (toppmodellen, blant annet inkludert sensor i ball) – som altså kommer oppå de 17 millionene vi bruker på VAR i dag, noe som gir en totalpris på 93,4 millioner (s. 72–76).
Tidenes største inngrep i tidenes største spill, koster – i dobbel forstand. Har vi råd?
NB! En (kort)versjon av teksten er vedlagt VAR-rapporten på side 111–112.
Litteratur
Johansen, R., et al. (2024). Utredning av VAR i norsk fotball. 20.11.
16. Hjelseth, A. (2006). Mellom børs, katedral og karneval: Norske supporteres forhandlinger om kommersialisering av fotball. Avhandling for dr. polit-graden, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, f.eks. s. 33–36.
18. Michelet, J., og Solstad, D. (1990). VM i fotball 1990. Forlaget Oktober.
19. Dølvik, J. (1985). Fotball – individuell og kollektiv utfoldelse (kapittel 8). I: Olsen, E. (red.), Fotball: Mer enn et spill. Cappelen.
Goksøyr, M. (2014). Hva er fotball.Universitetsforlaget. Kapittel 3. Hognestad, H. (2012). Kampen om tribunen – introduksjon (kapittel 1). I: Hognestad, H., og Hjelseth, A. (red.), Kampen om tribunen: fotball, identitet & makt. Fagbokforlaget. Hornby, N. (2005). Tribunefeber. Aschehoug. Kapittel 2.
20. NRK (2024). Stor undersøkelse: Flertallet av fotballinteresserte vil ikke ha dagens
Men siden vi supportere i noen kretser er kjent for å bare syte og klage er det på sin plass innimellom å være konstruktive. Vi har nemlig funnet en måte å heve norske dommeres nøyaktighet betydelig på, og det helt gratis!
«Nøyaktighet før VAR»
86 % nøyaktighet «før VAR»! Huffameg! Det betyr at dommerne gjør feil i 14 % av avgjørelsene sine! Eller vent nå litt. Hadde det ikke vært opptøyer i gatene dersom de gjorde så mye feil? La oss regne litt.
Det var spilt 22 serierunder da tallene ble samlet opp. (17. september). Dette er egentlig 176 kamper, men tall fra rapporten gir inntrykk av at det regnes med 167 kamper, pga snittet for VAR-inngripen per kamp (0,27).
Av 35 576 avgjørelser er 1442 vurdert av VAR. Dette tilsvarer 4,05 % av alle avgjørelser dommeren tar.
Av 35 576 avgjørelser er det 349 VAR har sett grundigere på. Dette tilsvarer 0,98 %.
Av de 349 avgjørelser er det 304 som raskt bekreftes av VAR.
Av 35 576 avgjørelser er det dermed 45 som blir underlagt grundigere kontroll med TV-bilder. Det er dette tallet som gjør at snittet for «VAR-inngripen» ligger på 0,27 inngripener per kamp.
I 39 av situasjonene endret dommeren oppfatning og gjorde om avgjørelsen. I 9 tilfeller «burde» dommeren endret avgjørelsen og 1 feil der dommer valgte å ikke endre. Derav tallet 49 «dommerfeil på 349 situasjoner».
Let’s make dommernes nøyaktighet great again!
86% påstått nøyaktighet gir en lav score fordi det er basert på 349 situasjoner OG på hvorvidt VAR gjør om avgjørelsen (les den andre artikkelen!).
La oss gjøre tallet litt bedre!
86 % basert på 349 utvalgte situasjoner
96,6 % basert på 1442 situasjoner som VAR har kontrollert
99,86 % basert på alle (35 576) avgjørelser.
Grovt sett, basert på VARs egne tall og måte å regne på, kan man påstå at norske dommere «før VAR» gjør feil i 0,138 % av avgjørelsene.
Nøyaktighet «med VAR»
97 % basert på 349 utvalgte situasjoner
99,3 % basert på 1442 situasjoner som VAR har kontrollert
99,97 % basert på alle avgjørelser dommerne har tatt på 167 kamper
Nøyaktigheten er altså «forbedret» fra 99,86 % uten VAR til 99,97 % med VAR. 0,11 prosentpoeng, til en pris av 18 000 000,- i året. Målt i kroner og øre koster det dermed 163 636 363,- kr per prosent man vil forbedre nøyaktigheten. Det tilsvarer nøyaktig1,8 milliarder kroner om man skal gå fra 86 – 97 %! Da gjelder det å velge litt strategisk!
Det høres jo litt bedre ut å gå fra 86 % til 97 % nøyaktighet for 18 mill. Så da velger man de tallene, for det er neppe noen som kommer til å ettergå dem. Kanskje pressen til og med sier at «VAR kommer oppsiktsvekkende godt ut» av rapporten.
Nøyaktigheten er hevet til 99,86 %, helt gratis!
Det er altså ikke verre enn å fikse litt på regnestykket. Nå er dommernes nøyaktighet mye, mye bedre, kanskje til og med innenfor et nivå der man ikke trenger å kaste på 18 millioner for VAR.
Denne nettsiden deler ikke din informasjon med andre.
Det betyr at du ikke kan dele artikkelen med et enkelt trykk på sosiale medier. Men vi håper at du setter pris på innholdet, og deler på Twitter og Face på gamlemåten, ved å kopiere adressen. Takk for ditt engasjement og ha et trivelig privatliv.
