VAR skal gjøre fotball mer rettferdig ved at «åpenbare» dommerfeil korrigeres. Men det finnes ingen fasit, og store dommerfeil kan ikke skilles kategorisk fra små. VAR gjør fotball mer urettferdig.

Mads Skauge, idrettssosiolog ved Nord universitet

Dommeren lar spillet gå i tvilstilfeller, i tilfelle angrepet ender i scoring. Så kan man heller VAR-sjekke etterpå. Problemet er at nøkkelsituasjonen ses isolert, uten situasjonen forut for nøkkelsituasjonen.

Fotball består av situasjonsrekker: Én situasjon glir over i og påvirker den neste. Et feildømt innkast kan ende i scoring, men VAR tolker enkeltsituasjoner alene.

Et ferskt eksempel er beskrivende: Angriperen dytter forsvareren slik at forsvarerens arm treffer angriperen. Det riktige er frispark til forsvareren, men feilen var ikke stor nok for VAR. Resultatet ble straffespark til angriperen.

VAR gjør at mindre lovbrudd dommere tidligere umiddelbart straffet, går ustraffet. Avventende dømming i påvente av VAR, gir flere dommerfeil og mer urettferdighet.

Ikke minst gjelder det offside, som er minst like vilkårlig med VAR som uten. Beregninger viser at offsidelinjen kan flytte seg flere centimeter på én hundredel.

Fotball som verdens største kultur skyldes at det scores lite. Dette har to implikasjoner. For det første gir det David bedre odds mot Goliat enn i andre idretter. I målrike idretter er overraskelsesseire sjeldne. Hvis forhåndsfavoritten i håndball misbruker en sjanse, er det ikke krise, for den får en ny sjanse i løpet av det neste minuttet. I fotball kan det holde med ett mål.

For det andre betyr scoringens verdi i fotball at mål har vært feiret uhemmet. I håndball er det liten grunn til jubel, for det kommer så mange scoringer.

Fotballens dramaturgi består i å vente på at noe skal skje. Ifølge Dag Solstad er fotball «fylt av forventninger som ikke innfris. Det er ikke slik et moderne menneske ønsker å tilbringe sin fritid». Men fotball er ikke populært på tross av at det skjer lite, men på grunn av det. Fotball har gitt emosjonelle scoringsøyeblikk. VAR er slutten på dette.

Uansett hvor god teknologien blir, løses ikke problemene. Selv en VAR-sjekk på fem sekunder, kveler øyeblikket.

For emosjonelt investerte er ikke fotball underholdende avkobling: De kobler ikke av med kampen, de kobler seg . Få supportere tør juble for scoring lenger, og de som gjør det får bittert erfare at de må slutte med det.

Det er øyeblikkene vi husker. Et av barndommens beste minner er fars feiring av herrelandslagets seneste mesterskapsmål, i 2000. Han hoppet ukontrollert med knyttet neve og slo hull i taket. Det er umulig med VAR. Fotball blir mindre engasjerende.

Superligaen viste at supportermakt kan snu en beslutning tatt av noen av verdens mektigste aktører. VAR er kommet for å tuppes vekk.

Read More

Skrevet av Bjørnar Posse Sandboe, ressursperson NSA og styreleder Stabæk Support

Like etter protestene og debatten i forrige serierunde ble det publisert en artikkel på Norges Fotballforbunds hjemmeside. Der ble det slått fast at «fakta er 31 VAR-avgjørelser på de første 122 kampene». Noen supportere opplevde dette som merkelig, fordi vi kunne telle opp mot 12-15 bare i våre egne kamper. Da er det på tide å utøve god gammel tradisjon; dobbeltsjekke påstander fra NFF for å se om det de sier virkelig stemmer.

Vi har talt opp VAR-situasjoner i de første 15 serierundene. Kamp for kamp, minutt for minutt og hva slags situasjon som sjekkes. Fellesnevneren er at spillere og supportere må vente på at VAR skal se på en situasjon. Dokumentet med alle tallene er tilgjengelig her.

Fakta er (egentlig):

  • 73 VAR-situasjoner i løpet av de første 122 kampene
  • 88 VAR-situasjoner i løpet av de første 155 kampene
  • 63 kamper uten VAR-situasjon (155 kamper)
  • I 20 kamper er det 2 eller flere VAR-situasjoner (155 kamper)

Det vil si at vi sitter igjen med godt over dobbelt så mange VAR-situasjoner (73 mot 31) som Fotballforbundet oppgir. Hvorfor? Noe av årsaken er at de legger en del kriterier til grunn for å kalle det en VAR-situasjon slik de ser det. Da publikum og spillere måtte vente i 7 minutter i Skien på en mulig offside, ble dommerens avgjørelse om å godkjenne målet stående. Det blir dermed ikke talt med som en VAR-situasjon hos NFF. Men det oppleves i aller høyeste grad som en VAR-situasjon av alle oss andre, og de 7 minuttene er det ingen som får tilbake.

Ekte tid for ekte mennesker

5604 tilskuere hadde møtt opp på stadion i Skien. Hver av dem måtte vente 7 minutter på VAR. Det tilsvarer til sammen 654 timer, eller 27 døgn med venting. 27 døgn med menneskeliv er brukt opp på tull og tøys i VAR-rommet, og for NFF er det ikke engang en VAR-situasjon.

Påstanden om bare 31 VAR-situasjoner ble referert til i mange av landets riksdekkende medier og det er sannsynlig at den samme informasjonen sendes ut til klubbene. Det er ikke bare å sminke sannheten, det er en helt uærlig fremstilling av situasjonen. Publikum og klubbene blir forsøkt påvirket til å tro at VAR ikke er så ille som de tror. Og dét er faktisk et alvorlig problem som på ingen måte er nytt for fotballforbundet. Enten det handler om motstand mot regnbuefarger i cornerflaggene eller forfalskede bilder for å advare mot pyroteknikk.

Denne gjentakende bruken av alternativ «fakta» må slås ned på. Det er i flere tilfeller direkte løgn. Selv om Terje Hauge kan telle 31 situasjoner han synes er en VAR-situasjon, er det så langt fra sannheten for titusenvis av supportere at det er fristende å kalle det usant. Se for deg samme triksing med tall bli brukt andre steder i samfunnet.

Ikke bare koster det den tiden det tar. Istedenfor å glede oss over en mulig kampavgjørende scoring, blir vi stående mens vi venter på at noen et helt annet sted skal vurdere en situasjon utifra dårlige bilder og vinkler. En avgjørelse i tilsvarende situasjon kan gi forskjellig utfall fra runde til runde. Det ødelegger øyeblikkene. Det ødelegger hovedmotoren til at folk slipper andre ting og drar på fotballkamp.

«Klubbene vil ha VAR»

Prosessen med å innføre VAR har også blitt beskrevet som lite grundig og med korte frister. Det at flertallet (alle klubber utenom Lillestrøm) stemte «for» VAR har blitt brukt flittig, men det er ikke det samme som at 31 av 32 klubber ville ha VAR. Dette betyr at 32 klubber på kort tid får et omfattende forslag lansert av sin interesseorganisasjon i fanget, og ikke rekker å behandle eller forankre standpunktet nok til å eventuelt stille seg i opposisjon. Nå kastes de 31 klubbene under bussen som klubbene «som ville ha VAR».

Avstemmingen hos klubbenes interesseorganisasjon ble offentliggjort 18. oktober 2021. I forkant av avstemmingen hadde ingen av klubbene mulighet til å kalle inn til et ekstraordinært årsmøte i henhold til sine vedtekter. I praksis kunne NTF derfor slå i bordet med et stort flertall klubber som stemte for gjennom daglige ledere, uten at det ble forankret i klubbenes øverste organer.

Vi kan være ganske trygge på at klubbene fikk presentert VAR som noe som ville komme uansett, og at det ville fungere bedre enn vi har sett til nå. Og at det ikke var noe poeng å stille seg i veien for en helt naturlig utvikling. Det gjør at det koster mer å stille seg negativ. I samme stil får vi jevnlige beskjeder i dag om at «VAR er kommet for å bli». Den motstanden vi kommer med er fåfengt. Eller?

Det er vi som bestemmer

Som med Qatar-saken er det klubbdemokratiet som bestemmer. Dersom supporterne får flertall for et forslag om å legge ned VAR på klubbenes årsmøter, blir det slik. Det er egentlig litt pussig å se hvor lett deler av ledelsen i norsk fotball tar på dette, kun et par år etter at det ble satt i gang et enormt apparat for å hindre supporterne i å påvirke klubbene i Qatar-saken. Det kan være ordinær optimisme, fornektelse eller at man er så vant med at det holder å overbevise et Teams-møte – uansett årsak pleier realismen å sige inn etter hvert. Da kommer gjerne noen utspill om at ledelsen har noe mer forståelse for situasjonen, og lover å gjøre det bedre fra nå. Men det skjer ingenting før du gjør noe selv.

Hver eneste person som er medlem i sin klubb kan sende inn et årsmøteforslag om å skrote VAR. Da må saken behandles på klubbens årsmøte. Man må ha vært medlem i minst 1 mnd før årsmøtet for å kunne avgi stemme. Så meld deg inn i klubben din og bli med på å bestemme hva fotballen skal være for oss. Det finnes mange nok eksempler på sterke aktører som vil ta snarveier rundt demokratiet for å få det som de vil.

De kommende rundene vil det være enda flere protestaksjoner på arenaer i hele landet. Det er viktig for å synliggjøre motstanden. Men det avgjørende grepet gjør du når du sender inn forslag og stemmer på klubbens årsmøte. Du rekker faktisk skrive og sende det på under 7 minutter. Da rekker du fint å være klar når dommeren blåser kampen igjen etter en VAR-sjekk, som ifølge Fotballforbundet ikke er en VAR-situasjon.

Read More

Årsmøtet ble gjennomført 4. – 5. februar på Ullevål stadion

Styret

Følgende styre ble valgt

  • Vidar Vadseth, Saftkokaradn
  • Espen Viken, Kjernen
  • Ole Kristian Sandvik, Klanen
  • Anett Wingsternes, Blåsarane
  • Roar Åkerlund, Vikinghordene
  • Anders Kjellevold, Bataljonen
  • Marius Iversen, Godsetunionen

Uttalelser

Årsmøtet vedtok fire uttalelser

Åpne og gjennomsiktige beslutningsprosesser i Norsk Fotball
Fastsatte prosesser for involvering av NSA
Medlemsstyrte klubber er en styrke for norsk fotball
Tradisjonelt format på cup og serie

Protokoll

Over flere år har det blitt gradvis mindre interesse for vår mest tradisjonstunge turnering, Norgesmesterskapet i Fotball. Tilskuertallene har gått nedover og rettighetshaver for radio og TV nedprioriterer turneringen. Med unntak av første og andre runde, og selve cupfinalen, er de ulike rundene lite besøkt. Årets finale, som ikke var i nærheten av å bli utsolgt, må være et varsku.

NFF foreslår i et intervju med NRK 30. april å endre når på året NM skal startes og avsluttes. Det åpnes for finale både på våren og sommeren. I forslag til terminliste er cupen også foreslått som en komprimert turnering som i sin helhet foregår på våren

NSA mener at forslaget fra NFF ikke angriper hovedutfordringene med NM, nemlig at turneringen er nedprioritert over tid, og supportere prises ut av finalen.

NSA mener at

  • Cupfinalen skal spilles på høsten. Hvem som vinner de gjeveste titlene i norsk fotball skal bestemmes på tampen av sesongen, ikke i begynnelsen av neste. Tradisjoner betyr noe.
  • Cupen må avvikles i løpet av én sesong. Går turneringen over to år kan det bli kunstig lang pause mellom runder, slik som i 2022/2023. Videre kan store deler av en spillerstall byttes ut mellom sesongene. En klubb kan i teorien stille med ny elver når cupen kommer i gang igjen. Når man konkurrerer i en turnering bør det være samme lag som konkurrerer hele veien.
  • NFF må stille tøffere krav til rettighetshaver. Skal cupen fenge folket må produksjonen på TV og radio holde god kvalitet. Kamper fra alle runder må sendes på TV, og særlig første runde, samt kvartfinaler, semifinaler og finaler må få gode sendeflater.
  • Cupfinalen skal være supporternes festdag. En større andel av billettene til kampen må gå til lagene som skal spille finalen, hvis det er etterspørsel. De øvrige billettene bør prises rimelig, slik at også nøytrale tilskuere blir fristet til å ta turen. Kamptidspunkt må ta hensyn til tilreisende supportere. Fulle tribuner er viktigere enn å maksimere billettinntektene på dagen.
  • Fokus på tradisjoner. Vi må opprettholde tradisjoner som gir kampen prestisje. NFF bør tilstrebe at statsoverhode, statsminister og fotballpresident er tilstede på begge finaler.
Read More

On the 20th of June 2021 Norwegian football federation and its clubs will assemble for an extraordinary general meeting to discuss the question of a Norwegian boycott of the FIFA World Cup in Qatar. All football clubs in Norway can take part by registering online before the 11th of June.

Norwegian football fans are backing, in unison, the minority opinion of the NFFs Qatar comittee. We believe that on the 20th of June clubs should vote to boycott the FIFA World Cup if it is held in Qatar. If the World Cup is moved to another nation where serious, systematic human rights violations have not been uncovered, Norway should take part should we qualify.

Our Reasoning

The FIFA World Cup in Qatar is so far the worst example of how far football has strayed from its original idea and values. The Qatar World Cup is not just a propaganda tool for a dictatorship which systematically violates human rights, but has in and of itself caused human suffering and deaths. This is a problem football itself has created, and it is footballs – both the NFF and FIFAs – responsibility to clean up the mess. The NFF Qatar committee report is a devastating indictment of both the Norwegian and international FAs nearly non-existent pressure to improve human rights in Qatar. We agree with the commitee that the time for action is now, but we disagree that we should use even more of the remedies that has already been proven ineffective.

The Qatar report proved what we already know: The working conditions in Qatar are extremely poor, and people are being exploited and mistreated. The country has brought certain reforms, but in reality, very few concrete improvements have come to pass for ordinary people and guest workers, even ten years after being granted the tournament. It is too late to make change now, and we have no faith that the precious time left before the tournament can be used to bring about change that would make it morally acceptable to play football matches which has already come at a major cost of human life. We also do not accept that the Norwegian national team will be used to bring credibility to the Qatari regime and FIFA when we know the conditions this championship is built upon.

We must put a limit to how much human suffering we accept just so we can go and play and watch football. And when that line is crossed, we must be willing to use the most drastic measure we have – to refuse to play these matches. Even if we support the committee’s 26 demands to the FA, we have no faith that “dialogue with demands” will bring about change of any sort. For dialogue and demands to be effective they must come with consequences when demands aren’t met. It is hard to see any instances where a boycott would be on the books unless it also applies to Qatar. What future atrocities would it take for us to put our foot down and say “We don’t want to be a part of this?”

The majority of the NFF Qatar committee are unable to give an answer to where the limit is when it comes to human rights abuse in our names. The consequences of our unwillingness to set this limit could be huge. There is no reason to believe that worse championships won’t happen if no-one are willing to put some power behind the demands for a more humane and just football. The FIFA president has very close relations with Saudi Arabia, another authoritarian state investing a lot of money into propping up its world image through sport. The committees idea of “dialogue with demands” seems incredibly naïve when faced with the powers who are using football as a way to clean their image and cover up human rights abuses. The main question should not be what consequences a boycott will entail – it should be what consequences will taking part have? If we take part in this, we are legitimizing the Qatari regime and are helping to boost that regimes status despite obvious human rights violations. International football will get even worse and will lead to more misery for more people in the years to come.

The greatest problem in football is FIFA. The Qatar committee’s timeline of what FIFA has done to remedy the human rights situation at their own tournament is shocking. All legal reforms have come after pressure from NGOs, while football has done nothing. FIFA is a corrupt, ruthless organization who only care about money and benefits for their own leadership. Mega wealthy actors with shady agendas are more than willing to take part in this corruption so that they can use football for their own propaganda purposes. The committee timeline shows in no uncertain terms just how little footballs ruling elite care about the people working to make the tournament happen. At the same time the committee majority shows a naïve understanding of what kind of organization FIFA is. We have no faith that FIFA will change and actually work to make football better without its member nations putting clear limits to what football can stand for. The change must come from below and up, with clear demands and consequences when demands aren’t met.

No dialogue or boycott can save workers who have suffered and died in Qatar. But a boycott will set a precedent for the future and give a clear indication of limits for FIFA and host nations. A Norwegian boycott would be a brave standpoint we believe could cause ripples throughout the football world and mount international pressure to have the tournament moved. Polls show large majorities support a boycott in countries like Germany, The United States, The Netherlands and Denmark. More and more in the grass roots are voicing their support for meaningful change in football, which recently came to a head in opposition to the Super League. The Norwegian boycott debate and the protest by our national team has already spurred on action in other countries. We are not alone in the world if we choose to not take part in Qatar – we stand together with large majorities of ordinary people and football lovers. Norwegian football has a unique chance to spearhead the fight for a different and more just football. The Qatar Committee report clearly shows that this is absolutely necessary and about time. This is an opportunity to make change because we have a many members who are engaged and a football democracy to be proud of.

This case may be the most important to face Norwegian football since World War Two. NFF has used a lot of resources to spread fear of the negative economic consequences a boycott could have for Norwegian football and its clubs. We are therefore happy to see that the committee is very critical of the weak basis for the numbers NFF has put forward. Regardless, this case should not be reduced to something less than it actually is: This is not about short-term consequences for Norwegian football, its about what football should be like in the future. A no to the Qatar World Cup is a no to a corrupt football that leads to suffering and death. It is a yes to a better and more just football.

PS: NFFs declared values are safe, inclusive and brave. “These values are taken into every judgement and decision” they write. NOW is the chance to prove that it is true.

Signed by: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Our comments to the Qatar report and the committee’s conclusions:

Boycott as means of action

The main argument used by the committee majority to go against a boycott is based om Sigmund Lolands academic study of boycott action and the effect of these throughout history. We believe that the committee is blindly leaning on a report which says very little of the situation we are currently in. In his text, Loland is trying to squeeze boycotts through history into academic theories thus failing to understand that the Qatar case is historically new. The Qatar World Cup is about football going off the rails: About corruption during the awarding of the tournament, sportwashing of an authoritarian regime, and massive human rights violations against people as a direct consequence of the actions of football. It is also about a country completely lacking the prerequisites needed to be a host nation. It is not possible to reduce this case to only be about what helps working conditions in Qatar, the way the committee and the Loland report does.

To us a boycott is about saying that this is unacceptable, and we want no part of it. Loland would probably classify this as “virtue signalling”. But in practice it also means that Norway must contribute to changing modern football. And to create international pressure to make it happen.

Loland asks in his report “What boycott are we talking about in the Qatar question?” His answer is nine lines long where he simply tries to put the entire case into a theoretical category in stead of actually trying to understand what is the basis for the wish to change in the real world.

A just boycott

To compare this question of boycott to the 1980 Olympics in Moscow – which was about global cold war politics – is meaningless. One comparison makes sense, however: The Norwegian labour movement boycott of the 1936 Olympics in Berlin. The Workers Athletics Association refused to go and aid Hitlers propaganda tool, and therefore travelled to the alternative Barcelona Olympics (Moved to Amsterdam) together with worker athletes from other countries. As the Qatar question this was not an top-down political initiative, but parts of the sports world itself who decided not to go to help legitimize the Nazi regime. Today few people will argue that the decision to boycott Berlin was a mistake. Also, not many will argue that taking part in Berlin 36 did not help enhance the image of Nazi Germany and enhance Hitler’s power. We should not compare Nazi Germany to Qatar, but both tournaments are obvious sport washing spectacles whose primary reason was to create positive PR for the nations regimes. In the case of Qatar we have the added problems mentioned before: Corruption, human rights violations and a lack of prerequisites to host.

Loland does mention the 1936 boycott, but makes it easy for himself by simply banding it together with the sports strike during the second world war, even if this was a completely different kind of boycott. He concludes that the boycott took place in an extreme situation that all other options were exhausted. This might be a correct description of the situation in 1940-45, but not in 1936 when large parts of political Europe still felt Hitler should be reasoned with. Neither Loland or the Qatar Committee shows any real wish to understand why the boycott movement has grown so much in Norway and the world. It is not only about improving working conditions in Qatar, but about changing footballs trajectory out of this negative spiral and turn it onto something better. It is about not helping to bring glamour to a regime and international FA we simply cannot identify with.

Siste nyheter

Denne nettsiden deler ikke din informasjon med andre.

Det betyr at du ikke kan dele artikkelen med et enkelt trykk på sosiale medier. Men vi håper at du setter pris på innholdet, og deler på Twitter og Face på gamlemåten, ved å kopiere adressen. Takk for ditt engasjement og ha et trivelig privatliv.