On the 20th of June 2021 Norwegian football federation and its clubs will assemble for an extraordinary general meeting to discuss the question of a Norwegian boycott of the FIFA World Cup in Qatar. All football clubs in Norway can take part by registering online before the 11th of June.

Norwegian football fans are backing, in unison, the minority opinion of the NFFs Qatar comittee. We believe that on the 20th of June clubs should vote to boycott the FIFA World Cup if it is held in Qatar. If the World Cup is moved to another nation where serious, systematic human rights violations have not been uncovered, Norway should take part should we qualify.

Our Reasoning

The FIFA World Cup in Qatar is so far the worst example of how far football has strayed from its original idea and values. The Qatar World Cup is not just a propaganda tool for a dictatorship which systematically violates human rights, but has in and of itself caused human suffering and deaths. This is a problem football itself has created, and it is footballs – both the NFF and FIFAs – responsibility to clean up the mess. The NFF Qatar committee report is a devastating indictment of both the Norwegian and international FAs nearly non-existent pressure to improve human rights in Qatar. We agree with the commitee that the time for action is now, but we disagree that we should use even more of the remedies that has already been proven ineffective.

The Qatar report proved what we already know: The working conditions in Qatar are extremely poor, and people are being exploited and mistreated. The country has brought certain reforms, but in reality, very few concrete improvements have come to pass for ordinary people and guest workers, even ten years after being granted the tournament. It is too late to make change now, and we have no faith that the precious time left before the tournament can be used to bring about change that would make it morally acceptable to play football matches which has already come at a major cost of human life. We also do not accept that the Norwegian national team will be used to bring credibility to the Qatari regime and FIFA when we know the conditions this championship is built upon.

We must put a limit to how much human suffering we accept just so we can go and play and watch football. And when that line is crossed, we must be willing to use the most drastic measure we have – to refuse to play these matches. Even if we support the committee’s 26 demands to the FA, we have no faith that “dialogue with demands” will bring about change of any sort. For dialogue and demands to be effective they must come with consequences when demands aren’t met. It is hard to see any instances where a boycott would be on the books unless it also applies to Qatar. What future atrocities would it take for us to put our foot down and say “We don’t want to be a part of this?”

The majority of the NFF Qatar committee are unable to give an answer to where the limit is when it comes to human rights abuse in our names. The consequences of our unwillingness to set this limit could be huge. There is no reason to believe that worse championships won’t happen if no-one are willing to put some power behind the demands for a more humane and just football. The FIFA president has very close relations with Saudi Arabia, another authoritarian state investing a lot of money into propping up its world image through sport. The committees idea of “dialogue with demands” seems incredibly naïve when faced with the powers who are using football as a way to clean their image and cover up human rights abuses. The main question should not be what consequences a boycott will entail – it should be what consequences will taking part have? If we take part in this, we are legitimizing the Qatari regime and are helping to boost that regimes status despite obvious human rights violations. International football will get even worse and will lead to more misery for more people in the years to come.

The greatest problem in football is FIFA. The Qatar committee’s timeline of what FIFA has done to remedy the human rights situation at their own tournament is shocking. All legal reforms have come after pressure from NGOs, while football has done nothing. FIFA is a corrupt, ruthless organization who only care about money and benefits for their own leadership. Mega wealthy actors with shady agendas are more than willing to take part in this corruption so that they can use football for their own propaganda purposes. The committee timeline shows in no uncertain terms just how little footballs ruling elite care about the people working to make the tournament happen. At the same time the committee majority shows a naïve understanding of what kind of organization FIFA is. We have no faith that FIFA will change and actually work to make football better without its member nations putting clear limits to what football can stand for. The change must come from below and up, with clear demands and consequences when demands aren’t met.

No dialogue or boycott can save workers who have suffered and died in Qatar. But a boycott will set a precedent for the future and give a clear indication of limits for FIFA and host nations. A Norwegian boycott would be a brave standpoint we believe could cause ripples throughout the football world and mount international pressure to have the tournament moved. Polls show large majorities support a boycott in countries like Germany, The United States, The Netherlands and Denmark. More and more in the grass roots are voicing their support for meaningful change in football, which recently came to a head in opposition to the Super League. The Norwegian boycott debate and the protest by our national team has already spurred on action in other countries. We are not alone in the world if we choose to not take part in Qatar – we stand together with large majorities of ordinary people and football lovers. Norwegian football has a unique chance to spearhead the fight for a different and more just football. The Qatar Committee report clearly shows that this is absolutely necessary and about time. This is an opportunity to make change because we have a many members who are engaged and a football democracy to be proud of.

This case may be the most important to face Norwegian football since World War Two. NFF has used a lot of resources to spread fear of the negative economic consequences a boycott could have for Norwegian football and its clubs. We are therefore happy to see that the committee is very critical of the weak basis for the numbers NFF has put forward. Regardless, this case should not be reduced to something less than it actually is: This is not about short-term consequences for Norwegian football, its about what football should be like in the future. A no to the Qatar World Cup is a no to a corrupt football that leads to suffering and death. It is a yes to a better and more just football.

PS: NFFs declared values are safe, inclusive and brave. “These values are taken into every judgement and decision” they write. NOW is the chance to prove that it is true.

Signed by: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Our comments to the Qatar report and the committee’s conclusions:

Boycott as means of action

The main argument used by the committee majority to go against a boycott is based om Sigmund Lolands academic study of boycott action and the effect of these throughout history. We believe that the committee is blindly leaning on a report which says very little of the situation we are currently in. In his text, Loland is trying to squeeze boycotts through history into academic theories thus failing to understand that the Qatar case is historically new. The Qatar World Cup is about football going off the rails: About corruption during the awarding of the tournament, sportwashing of an authoritarian regime, and massive human rights violations against people as a direct consequence of the actions of football. It is also about a country completely lacking the prerequisites needed to be a host nation. It is not possible to reduce this case to only be about what helps working conditions in Qatar, the way the committee and the Loland report does.

To us a boycott is about saying that this is unacceptable, and we want no part of it. Loland would probably classify this as “virtue signalling”. But in practice it also means that Norway must contribute to changing modern football. And to create international pressure to make it happen.

Loland asks in his report “What boycott are we talking about in the Qatar question?” His answer is nine lines long where he simply tries to put the entire case into a theoretical category in stead of actually trying to understand what is the basis for the wish to change in the real world.

A just boycott

To compare this question of boycott to the 1980 Olympics in Moscow – which was about global cold war politics – is meaningless. One comparison makes sense, however: The Norwegian labour movement boycott of the 1936 Olympics in Berlin. The Workers Athletics Association refused to go and aid Hitlers propaganda tool, and therefore travelled to the alternative Barcelona Olympics (Moved to Amsterdam) together with worker athletes from other countries. As the Qatar question this was not an top-down political initiative, but parts of the sports world itself who decided not to go to help legitimize the Nazi regime. Today few people will argue that the decision to boycott Berlin was a mistake. Also, not many will argue that taking part in Berlin 36 did not help enhance the image of Nazi Germany and enhance Hitler’s power. We should not compare Nazi Germany to Qatar, but both tournaments are obvious sport washing spectacles whose primary reason was to create positive PR for the nations regimes. In the case of Qatar we have the added problems mentioned before: Corruption, human rights violations and a lack of prerequisites to host.

Loland does mention the 1936 boycott, but makes it easy for himself by simply banding it together with the sports strike during the second world war, even if this was a completely different kind of boycott. He concludes that the boycott took place in an extreme situation that all other options were exhausted. This might be a correct description of the situation in 1940-45, but not in 1936 when large parts of political Europe still felt Hitler should be reasoned with. Neither Loland or the Qatar Committee shows any real wish to understand why the boycott movement has grown so much in Norway and the world. It is not only about improving working conditions in Qatar, but about changing footballs trajectory out of this negative spiral and turn it onto something better. It is about not helping to bring glamour to a regime and international FA we simply cannot identify with.

Bevisbyrden ligger ikke hos dem som ønsker å holde Norge unna korrupsjon og grove brudd på menneskerettighetene. En del motstandere av boikott prøver å få det til å virke slik.

Det er en pågående informasjonskrig i Fotballnorge. På den ene siden er det mange lurvete fotballsupportere som meg selv, samt mange fotballklubber, organisasjoner og helt vanlige medmennesker. På den andre står mektige organisasjoner som FIFA, NFF og ikke minst Qatar. I midten er alle som føler seg usikre, som opplever at dette er vanskelig å ta stilling til.

Boikott er et sterkt (og mye brukt ord), derfor prøver jeg å si at dette handler om hvorvidt vi skal delta i fotball-VM eller ikke. For det er slik det er. Konkurransen har ikke begynt, ikke engang kvalifiseringen. Den begynner 24. mars mot Gibraltar. Vi skal avgjøre nå om vi vil delta her, eller ikke. Jeg mener at vi ikke skal gjøre det. Hele konkurransen er på tvers av det verdisynet Norge til vanlig er så glade i å fronte. Det er kjøpt med korrupsjon og bygget på bekostning av en underklasse som jobber seg i hjel langt unna familiene sine, for å være sponsorplakat for Qatar slik en rekke andre mesterskap nylig har vært.

Argumentene fra et fotballforbund i panikk spente i starten fra et påstått inntektstap på 100-200 millioner (penger NFF bare får dersom vi kvalifiserer oss og gjør det bra i VM), straffereaksjoner fra FIFA, pekefingre mot at andre land også har autoritære regimer, at ingen bryr seg om Norge ikke deltar, og så videre. Fotballpresidenten var sågar bekymret for at alle slavene ville bli arbeidsledige.

Et av argumentene som nå går igjen i debatten om Norge skal delta i Qatar-VM er hvorvidt dette vil gjøre forholdene for gjestearbeiderne/slavene der bedre. Dette argumentet kommer både fra Fotballforbundet selv, og det adopteres fra deres meningsfeller og sverddragere. Som i Ketil Lindseths kronikk på torsdag, påstås det nærmest at vi er nødt til å sannsynliggjøre, om ikke bevise, at arbeiderne som i 11 år har levd under forferdelige forhold vil få det bedre av at Norge avstår fra å delta. Dette skinner igjennom som lettvint og en helt urimelig måte å snu bevisbyrden vekk fra seg selv på.

Det er ikke pro-boikott som må bevise noe. Det er en mengde faktagrunnlag som beviser hvordan 2 korrupte FIFA-menn ble avslørt allerede før de skulle tildele mesterskapet, og 16 av de resterende 22 ble suspendert, siktet eller satt i fengsel senere. Det er en mengde bilder, video og dokumentasjon som viser forholdene arbeiderne lever under.

NFF hevdet først at de trengte tid fram til høsten med å finne all informasjon de trenger. Hva har de gjort i 11 år? Det er ikke slik at temaet boikott er nytt, det har blitt jevnlig tatt opp. Til og med deres egen landslagssjef i 2016. Det er et spill for galleriet at de ikke vet nok. De så plutselig at medlemmene ville bruke makten sin mot dem. Derfor vil de ha tid. Til å tåkelegge og trekke i tråder. For NFF vil til VM, det skal det bare ikke være noen tvil om. Og de kommer til å sette i gang et kjempeapparat for å påvirke voteringen til sin fordel. Det er nå berammet ekstraordinært forbundsting 20. juni. I de kommende tre månedene må man gjøre grundig faktasjekk av informasjonen som tilsynelatende taler NFFs sak.

Fotballforbundet henviser gjennomgående til International Labour Organisation (ILO). Denne organisasjonen var sterkt kritisk til forholdene i Qatar da de ble tildelt VM, helt frem til Qatar fra 2019 begynte å betale dem et årlig beløp i hundremillionersklassen. Siden da har det ikke kommet en eneste kritisk kommentar eller rapport fra hverken dem eller The International Trade Union Confederation. Dette burde få alarmlampene til å lyse hos de fleste, men Fotballforbundet bruker dem gjerne til inntekt for deres sak. De har hatt få problemer med å bruke diskrediterte kilder tidligere.

NFF har også skjøvet Amnesty foran seg, noe sistnevnte ikke likte spesielt godt. FIFA har hevdet til VG at det har vært stor fremgang i arbeidernes rettigheter, men Amnesty forteller at mange av disse lovene er i ferd med å bli reversert allerede et år før VM har begynt. Det er ikke et godt tegn, men det oppsummerer mitt synspunkt greit. Norge kan ikke endre Qatar. Vi kan i beste fall bare sminke deres fremtoning frem til festen er over. Deretter skal Qatar leve videre av turisme. Man skal være ganske naiv for å tro at den fattige, relativt rettighetsløse underklassen som utgjør 90% av innbyggerne skal få det bedre fremover uansett utfall.

Det blir stadig pekt på andre land, andre mesterskap og andre idretter som også «burde vært boikottet» om man først skal «legge seg på denne linjen». Noe som kan lamme enhver aktivisme er å tenke på alle andre ting enn hva man kan gjøre noe med. Og nå er det Qatar, VM og Norges deltakelse der som skal avgjøres. Whataboutism kan legges i en skuff med argumentet om at slavene kan bli arbeidsledige.

Det er NFF som må bevise at dette er et mesterskap Norge med god samvittighet skal delta i. Det har de bedt om enda lenger tid for å klare. Det er nå opp til oss om 11 år er nok, eller om man trenger mer tid til på skjønne at å gjennomføre VM er en dårlig idé.

NFF har frontet Handshake for peace, rødt kort mot rasisme og nedsetter en komité hver gang de mener de skal gi oss noen gode holdninger. Nå viser de at det ikke er like lett å være opptatt av menneskerettigheter når det koster dem noe. Derfor har jeg tidligere heist 6 røde flagg om hvorfor vi må tvinge NFF til å velge riktig. Som nevnt så har NFF nå berammet ekstraordinært årsmøte for å unngå votering om boikott på søndag. Men de har bare sagt at det skal drøftes der. Ville du blitt overrasket om det ble veldig vanskelig for demokratiet å stemme for en boikott, i tråd med årsmøtevedtakene hos mange av klubbene? Rødt flagg nr 6 der altså.

For noen dager siden ble det klart at selskapet som leverer gressbanene til FIFA også boikotter. Det må være spesielt å være fotballforbund og se at gresset de vil spille på bryr seg mer om menneskerettigheter enn dem selv.

PS:

13.03.2021 kl 11:08 – VG skriver at danskene, der debatten har vært betydelig mindre profilert, er for boikott av VM. Jeg kjenner ikke til tilsvarende undersøkelse i Norge.

TV2 bringer noen triste historier om hvor fælt det var for spillerne som «fikk drømmen knust» da landslaget sammen med 64 andre land boikottet OL i Moskva. De har intervjuet en rekke tidligere idrettsutøvere som alle er mot boikott, mye fordi det angivelig «ikke hjelper». Tematikken er nøyaktig som ovenfor – den som bare tar et standpunkt for moral, etikk og menneskerettigheter vil bli klubbet ned om man ikke faktisk kan gjøre en beviselig forskjell. Det er nok tungt å ta inn for de mange som har demonstrert for et eller annet foran Stortinget og ambassadene.

Skrevet av:
Bjørnar Posse Sandboe
Ressursperson NSA
Tidl. talsmann NSA 2013-2019
Styreleder/styremedlem Stabæk Support 2009-2021
Read More

Delegatene bør stemme for boikott av Qatar-VM allerede på søndag. Her er 6 røde flagg som forteller hvorfor.

Jeg skal være åpen om standpunktet mitt: Jeg synes ikke Norge skal delta i VM i Qatar, og jeg synes styret i Norges Fotballforbund (NFF heretter) bør få minst mulig spillerom til å avgjøre om vi skal delta eller ikke.

(Bildet over er fra Amnesty’s video. Inne i kisten ligger en gutt på 16 år.)

Årsaken til at jeg vil begrense forbundsstyrets spillerom er at jeg gjennom ulike verv i supportermiljøet de siste 12 årene har jobbet en del med (men mest mot) NFF, spesielt i saker som NFF ikke egentlig vil ta i. Jeg har altså gjort meg en og annen erfaring om Fotballforbundets modus operandi.

Derfor må jeg heise noen røde flagg til de «nye» som kommer inn nå, som kanskje tror at forbundsstyret oppriktig vil ha en åpen debatt og at de setter menneskerettigheter først.

Rødt flagg nr. 1

NFFs mål er at VM i Qatar gjennomføres, og at Norge deltar. Det er det ingen tvil om, og dette vil farge alle «debatter» de mener skal belyse situasjonen. Det viste de ettertrykkelig i videokonferansen med klubblederne forrige fredag, hvor VG mente det ble brukt uakseptable virkemidler. NFF vil trekke inn folk som taler til inntekt for deres syn – og få dempet protestene nok til at Norge kan delta i VM uten for mye bryderi.

Rødt flagg nr. 2

NFF vil alltid prøve å la tiden arbeide for egen sak. De har hørt protester om boikott i mange år både fra fotballen og utenfor – også fra sin egen tidligere landslagssjef, men likevel kom angivelig dette helt uventet på dem nå. De sier de ikke har noen mulighet til å utrede hva en boikott kan bety, og nå er vi visstnok «tvunget» til å utsette avgjørelsen til et ekstraordinært fotballting. De mener til og med at det må skje først til høsten! NFF har alt å tjene på at vi bruker masse tid på å diskutere med hverandre, mens de fortsetter planleggingen av VM-deltakelsen. De vil ha utvalg og utredninger, men gjerne diktere hvem som skal sitte i dem. Der fanden vil at intet skal skje, der nedsetter han en komité.

Rødt flagg nr. 3

Qatar skulle aldri fått tildelt VM. De var i konkurranse mot USA, Japan, Sør-Korea og Australia. 2 av de 24 som skulle beslutte tildelingen av mesterskapet ble avslørt av Sunday Times da de ønsket å ta imot penger i bytte mot deres stemmer, allerede før tildelingen. 16 av de resterende 22 er suspendert, siktet eller fengslet.

Det er likevel ikke dét som gjorde at tidligere fotballpresident Yngve Hallén var skeptisk til Qatar. Til NRK fortalte han at han trodde det ikke ville utvikle fotballen i landet. Ikke et ord om korrupsjon.

Rødt flagg nr. 4

Ledelsen i NFF gjør ikke noe om de ikke blir tvunget. Vi har fått store ord om dialog, festtaler med patos, og lite troverdige inspeksjoner på guidet tur med refleksvest i regi av Qatar. NFF hevder storslagent at vi er en fanebærer for fred og menneskerettigheter med Handshake for peace, Pride, Rødt kort mot rasisme og komiteer mot hets. Til tross for dette vil ikke norske fotballedere ta et oppgjør med et land som straffer homofili med fengsel, og tvinger 90% av landets innbyggere til å arbeide for dem til de dør.

Da Brann i 2015 ville spille med cornerflagg i regnbuefarger, ble de nektet fordi NFF var redde for hvordan internasjonale forbund ville reagere – og prøvde seg flere ganger på pinlig bløffing om endringer i regelverket fram til de ble tvunget til å gi etter. Er det et slikt fotballforbund som skal fortelle Qatar og FIFA noe som helst om hvordan de skal gjøre ting nå, frivillig?

Rødt flagg nr. 5

Vikarierende NFF-argumenter spenner fra et påstått tap på 100-200 millioner, straffereaksjoner fra FIFA, «hva med andre land som bryter menneskerettighetene», konsekvenser for arbeiderne i Qatar med mer – alt ettersom hvem NFF trenger å presse. Folk i breddeidretten forteller at de blir forsøkt skremt til å stemme mot en boikott, med påstander om et hundretalls millioner kroner som vil forsvinne.

Men norsk fotball er i stand til å tåle en ventet nedgang i inntekter. Straffereaksjon fra FIFA som en følge av demokratisk votering er høyst uklart, og sannsynligheten for at gjestearbeidere får det bedre om man belønner deres «arbeidsgivere» er i beste fall ønsketenking.

Og forresten! Det er fortsatt ingen som har fortalt oss hvor disse 100-200 tapte millionene kommer fra.*

* Jeg blir fortalt nå at de 100-200 millionene er inntekter man får dersom man kvalifiserer seg til VM. Det vil si at vi ikke har fått disse pengene siden sist vi kvalifiserte oss til et mesterskap. Det er heller ikke penger man har budsjettert med. Når NFF truer med at vi taper 100-200 millioner truer de altså med penger som ikke finnes ennå.

Klubbene og delegatene får dermed beskjed om at dersom de stemmer for boikott, kan det være NFF ikke klarer å tjene 200 millioner kroner på en av de største korrupsjonsskandalene i fotballhistorien – og da har snart 7000 slaver dødd forgjeves.

Rødt flagg nr. 6

Forbundsstyret kan når som helst kalle inn til et ekstraordinært årsmøte (EO). Det har de ikke gjort ennå, og de svarer ikke på hvorfor det ikke har blitt gjort*. Derfor er det også høyst uklart hva et eventuelt forslag man skal votere over vil bestå av. Dersom delegatene slår seg til ro med at ting «sikkert» blir tatt hånd om på EO, kan de komme til å se at dette EO plutselig blir langt utpå høsten (slik NFF har sagt at de ønsker). Det kan også bli begrenset antall deltakere, krav om at det MÅ være fysisk – eller andre triks Fotballforbundet kan bruke for å tippe en votering i deres favør. Forbundsstyret kan til og med velge å forfatte et forslag som ikke egentlig kan gi en boikott uansett utfall. Det vil i så fall bli svært stygt, men stygt er ikke noe nytt for NFF. Det viktigste er at de får det som de vil, koste hva det koste vil.

Er dette noe vi vil være med på?

Qatars inntektskilde under og etter VM skal være turisme. Det er ingenting som tyder på at 90% av befolkningen, altså «gjestearbeidere» som har passet sitt innelåst hos «arbeidsgiveren», skal få det bedre etter VM – uansett om Norge er med eller ei. Norge kan antakelig ikke hjelpe Qatar.

Men idretten vår er ikke til salgs for enhver pris, og det er vi med på å bestemme. Og selv om vi blir forsøkt overlesset med informasjon, prosesser, debatter, utsettelser, whataboutism og tåkelegging må vi fortsatt koke det ned til et enkelt spørsmål.

Er dette noe Norge skal være med på? Det har Tromsø, Strømsgodset, Odd, Rosenborg, Viking, Brann og Ranheim allerede sagt nei til. Vålerenga og Stabæk voterer om det samme i kveld (onsdag). Arbeidermandsforbundet og bygningsarbeidere i Oslo og Bergen har gått tydelig ut og krevd boikott. Tidligere landslagssjef Egil Olsen også. I dag (onsdag 10. mars) står nesten alle ungdomspartiene sammen i VG og fronter boikott – kun med unntak av Unge Høyre som har årsmøtevedtak mot boikott generelt. Dagbladet ber om at VM i likhuset må stoppes. Rafto-stiftelsen mener boikott må vurderes og kritiserer NFFs håndtering av oppgjøret.

Fotballpresident Terje Svendsen oppsummerer den uttalt viktigste grunnen til at NFF ikke ønsker å boikotte:

Den viktigste årsaken er at det er vanskelig å se at det er i gjestearbeiderens interesse at Qatar-VM avlyses. Det vil tvert imot sende hundretusener av arbeidere ut i akutt arbeidsløshet. 

Terje Svendsen, Fotball.no

Det gjelder å holde slavedriverne tilfreds, så ikke slavene blir arbeidsledige. Det er veldedighet på et nytt nivå.

Stem for den idretten du ønsker

Enten deltar vi i et VM i Qatar, eller så gjør vi det ikke. Er vi med, er vi en del av plakaten Qatar har kjøpt til sitt regime. Betalt til et dusin ++ av FIFAs mange korrupte menn. Bygget av annenrangs fattigfolk som ikke har noe annet valg enn å jobbe til de stuper, langt hjemmefra. Og vi har hatt 11 år til å tenke over om det er riktig eller ikke.

Det er nok trenering nå. Vi trenger en tydelig votering om Norge fortsatt skal være med eller ikke. Og den voteringen bør involvere hele fotballen – med et bindende vedtak. Det er dette Fotballtinget er til for. Og her bør delegatene stemme for at Norge ikke skal delta i VM i Qatar.

Som det blir sagt: Grasrota er fotballens eneste håp.

Skrevet av:
Bjørnar Posse Sandboe
Ressursperson NSA
Tidl. talsmann NSA 2013-2019
Styreleder/styremedlem Stabæk Support 2009-2021
Read More