20.juni 2021 er det ekstraordinært forbundsting som blant annet skal behandle spørsmålet om en norsk boikott av VM i Qatar. Alle fotballklubber i Norge kan delta på det digitale tinget ved å melde seg på via denne siden innen 11.juni.

Et samlet supporter-Norge stiller seg bak mindretallsinnstillingen fra Qatar-utvalet til NFF. Vi mener klubbene på Fotballtinget 20.juni bør vedta en boikott av verdensmesterskapet 2022 om det foregår i Qatar. Dersom mesterskapet blir flyttet til et annet arrangørland hvor det ikke er dokumentert systematiske og grove menneskerettighetsbrudd vil Norge delta om vi kvalifiserer oss.

Begrunnelse

Fotball-VM i Qatar er så langt det verste eksempelet på hvor langt fotballen har beveget seg fra sin opprinnelige idé og de verdiene fotballen skal kjennetegnes av. Qatar-VM er ikke bare et virkemiddel i propagandaapparatet til et diktatur som systematisk bryter menneskerettighetene, men har også i seg selv skapt mye menneskelig lidelse og mange dødsfall. Dette er et problem fotballen selv har skapt, og det er fotballen – både NFF og FIFAs – ansvar å rydde opp. Qatar-utvalgets rapport er en knusende dom over både det norske og det internasjonale fotballforbundet for nærmest fraværende press for å forbedre menneskerettighetene i Qatar. Vi er enig med utvalget i at det nå er tid for handling, men vi er uenig i at vi skal bruke enda mer av de virkemidlene som så langt ikke har gitt resultater.

Qatar-rapporten viser det vi allerede visste: Arbeidsforholdene i Qatar er ekstremt dårlige, og mennesker blir utnyttet og misbrukt. Landet har innført visse lovendringer, men har skapt minimalt med konkrete forbedringer for vanlige mennesker og gjestearbeidere, selv ti år etter tildelingen. Det er for seint å skape forandringer nå, og vi har ingen tro på at tiden frem mot mesterskapet vil gi forandringer som gjør det moralsk akseptabelt at vi spiller fotballkamper som har krevd mange, mange liv for at vi skal få spille. Vi aksepterer heller ikke at det norske landslaget bidrar til å spre glans over det qatarske regimet og FIFA når vi vet hvilke forhold mesterskapet er bygget under.

Vi må sette en grense for hvor mye menneskelig lidelse vi kan akseptere for at vi skal få spille og se på fotballkamper. Og når denne grensen trås over, må vi være villig til å bruke det mest drastiske virkemiddelet vi har, nemlig å ikke spille disse fotballkampene. Selv om vi støtter Qatar-utvalgets 26 krav til fotballforbundet, har vi ingen tro på at “dialog med krav” vil skape nødvendige endringer. Dialog med krav krever at det også følger med konsekvenser når kravene ikke innfris. Det er vanskelig å se noen tilfeller hvor boikott vil kunne være aktuelt om det ikke er det i Qatar. Hvilke overgrep må til i fremtiden før vi setter foten ned og sier “dette vil vi ikke være en del av”?

Flertallet i Qatar-utvalget greier ikke å gi et svar på hvor tålegrensen går for menneskerettighetsbrudd i vårt navn. Konsekvensene av at vi ikke er villige til å sette grenser kan bli enorme. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil bli verre mesterskap i fremtiden når ingen er villige til å sette makt bak kravene om en mer human og rettferdig fotball. FIFA-presidenten pleier for tiden svært gode relasjoner med Saudi-Arabia, en annen autoritær stat som satser mye penger på å forbedre sitt omdømme gjennom idretten. Utvalgsflertallets ønske om “dialog med krav” fremstår utrolig naivt når vi ser hvilke krefter som ser fotballen som en gylden mulighet til å renvaske sitt renommé og dekke til grove menneskerettighetsbrudd. Hovedspørsmålet bør ikke være hvilke konsekvenser en boikott vil ha, men hvilke konsekvenser det vil ha å delta. Deltar vi på dette, legitimerer vi regimet i Qatar og bidrar til å gjøre staten stueren til tross for sine åpenbare menneskerettighetsbrudd. Den internasjonale fotballen vil bli verre og føre til mer elendighet for flere mennesker i årene fremover.

Det største problemet i fotballen er FIFA. Qatar-utvalgets tidslinje over hva FIFA har gjort for å påvirke menneskerettighetssituasjonen i sitt eget mesterskap er sjokkerende blank. Alle juridiske endringer som har skjedd i Qatar har kommet etter press fra internasjonale organisasjoner, mens fotballen ikke har gjort noen ting. FIFA er en gjennomkorrupt og hensynsløs organisasjon som utelukkende bryr seg om penger og goder til sine egne ledere. Megarike aktører med tvilsomme hensikter er mer enn villige til å tilby dette i bytte mot å få bruke fotballen som propaganda. Utvalgets tidslinje viser med all tydelighet hvor lite den øverste fotballedelsen bryr seg om dem som sørger for at mesterskapene kan gjennomføres. Samtidig viser flertallets anbefalinger en naiv holdning til hvilken type organisasjon FIFA er. Vi har ingen tro på at FIFA kommer til å forandre seg og faktisk jobbe for en absolutt nødvendig forbedring av fotballen uten at medlemslandene faktisk setter klare grenser for hva fotballen kan stå for. Forandringen må komme nedenfra og opp, med klare krav og ikke minst konsekvenser når kravene ikke oppfylles.

Verken dialog eller boikott vil dessverre ha noen effekt for de arbeiderne som har lidd og dødd i Qatar. Men en boikott vil skape en presedens for fremtiden og gi et klart signal om hvilke grenser FIFA og arrangørlandene må manøvrere innenfor. En norsk boikott vil være et modig standpunkt som vi tror vil skape store ringvirkninger i hele verden og skape et internasjonalt press for å flytte mesterskapet. Det er store flertall for boikott av Qatar-VM i land som Tyskland, USA, Nederland og Danmark. Stadig flere på grasroten går i bresjen for gjennomgripende forandringer av fotballen, noe vi for eksempel har sett i opprøret mot Superligaen. Den norske boikottdebatten og landslagets markeringer viser hvor stor betydning våre handlinger kan ha. Vi står ikke alene i verden om vi velger å ikke spille fotball i Qatar – vi står sammen med breie flertall av vanlige mennesker og fotballelskere. Norsk fotball har nå en unik sjanse til å gå foran i kampen for en annen og mer rettferdig fotball. Qatar-utvalgets rapport viser tydelig at det er absolutt nødvendig og på høy tid. Denne muligheten til å skape endring har vi fordi vi har en engasjert medlemsmasse og et fotballdemokrati vi kan være stolte av.

Denne saken er kanskje den viktigste norsk fotball har blitt stilt overfor siden krigen. NFF har brukt betydelige krefter på å spre skremsel om hvilke negative økonomiske konsekvenser en boikott vil ha for norsk fotball og klubbene. Vi er derfor glad for at Qatar-utvalget gir så tydelig kritikk av det utrolig svake tallgrunnlaget NFF har lagt frem. Uansett må ikke saken reduseres til noe mindre enn den er: Dette handler ikke om kortsiktige konsekvenser for norsk fotball. Det handler om hvordan fotballen skal være i fremtiden. Et nei til VM i Qatar er et nei til en korrupt fotball som fører til lidelse og død. Det er samtidig et ja til en bedre og mer rettferdig fotball.

PS! NFFs verdier er Trygg, Inkluderende og Modig. “Verdiene bruker vi i alle vurderinger og beslutninger”, står det skrevet. Det er NÅ vi har muligheten til å vise at det stemmer!

Signert av: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Les nærmere begrunnelser for innstillingen her:

Andre referanser:

Kommentarer til Qatar-rapporten og forbundsstyrets innstilling:

1. Boikott som virkemiddel 

Hovedargumentet til at flertallet i Qatar-utvalget ikke anbefaler boikott, er Sigmund Lolands akademiske gjennomgang av boikottaksjoner og effekten av disse gjennom historien. Vi mener utvalget her fremstår totalt ukritisk til en rapport som sier svært lite om den konkrete situasjonen vi står i nå. Loland prøver i sin tekst å presse ulike boikotter gjennom historien inn i noen akademiske båser, og greier dermed ikke å forstå at Qatar-saken er historisk ny. Qatar-VM handler om en fotball som er på ville veier: Det handler om korrupsjon ved tildelingen, sportsvasking av et autoritært regime og massive overgrep mot mennesker som direkte konsekvens av fotballens handlinger.  I tillegg handler det om at et land totalt blottet for forutsetninger for å arrangere et fotballmesterskap faktisk har fått det. Det er ikke mulig å redusere saken til å bare handle om hva som gir effekt på arbeidsforholdene i Qatar, slik Qatar-utvalget og Loland-rapporten gjør.

Boikott handler for oss om å si at dette aksepterer vi ikke, vi vil ikke være med på det lenger. Loland ville nok klassifisert dette som “signalering”, altså å flagge et moralsk standpunkt. Men i praksis betyr det også at Norge som fotballnasjon må bidra til at den moderne fotballen faktisk endrer seg. I tillegg må vi skape et internasjonalt press for å få det til. 

Loland spør i rapporten: “Hvilken boikott snakker vi om i Qatar-spørsmålet?” Svaret går over ni tekstlinjer som bare prøver sette den aktuelle saken inn i en teoretisk og begrepsmessig bås, fremfor å faktisk prøve å forstå hva som ligger til grunn for ønsket i den virkelige verdenen.

En rettmessig boikott

Sammenligninger med boikott av Moskva-OL i 1980 – som i mye større grad handlet om storpolitiske spørsmål – er ganske meningsløse. Det er imidlertid én sammenligning som er relevant, nemlig arbeideridrettens boikott av OL i Berlin i 1936. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ville ikke reise og spre glans over Hitlers propagandaarrangement, og reiste derfor heller til de alternative lekene i Barcelona (flyttet til Amsterdam) sammen med arbeideridrettsforbund fra andre land. I likhet med Qatar-saken var dette ikke et initiativ fra politisk hold, men fra deler av idretten selv som ikke ville delta og legitimere et regime. Sett i ettertid er det få som vil hevde at AIF gjorde et feil valg ved å boikotte OL i 1936. Det er heller ikke mange som vil hevde at de som faktisk deltok i disse lekene ikke bidro til å spre glans over Nazi-Tyskland og å styrke Hitlers makt. Vi skal ikke sammenligne Qatar med datidens Tyskland, men begge arrangementene er klare sportsvaskingsarrangement som har som sitt viktigste formål å skape positiv PR om landenes regimer. I tilfellet Qatar har vi i tillegg problemene som er nevnt over: Korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og manglende forutsetninger for å ha arrangementet.

Loland nevner 1936-boikotten, men gjør det lett for seg selv ved å rett og slett slå sammen OL-boikotten med idrettsstreiken under andre verdenskrig, selv om dette var en helt annen boikott. Han konkluderer dermed med at boikotten ble gjennomført i en ekstremsituasjon hvor alle dialogmuligheter var brutt. Dette er sikkert en rett beskrivelse av perioden 1940-45, men ikke av situasjonen i 1936, da store deler av det politiske Europa mente at Hitler burde snakkes med.

Verken Loland eller Qatar-utvalget viser noe reelt ønske om å forstå hvorfor boikottbevegelsen har blitt så stor i Norge og verden. Det handler ikke bare om å forbedre arbeidsforholdene i Qatar, men om å forandre fotballen slik at den svært negative utviklingen vi står inne i ikke fortsetter, men snur til det bedre. Og det handler om å faktisk ikke bidra til å ikke spre glans over et regime og et internasjonalt fotballforbund som vi umulig kan identifisere oss med.

Tilstedeværelse og fravær

NFF-styret legger i sin innstilling vekt på at alle organisasjoner som jobber med arbeidstaker- og menneskerettigheter anbefaler at “vi” er til stede i Qatar og ikke stiller oss på sidelinjen ved å boikotte. Det nevnes ikke at Raftostiftelsen mener at NFF bør boikotte VM i Qatar, og heller ikke at store deler av norsk fabevegelse – blant annet Arbeidsmandsforbundet og flere avdelinger i Fellesforbundet – mener det samme. Det nevnes heller ikke at Amnesty prinsipielt ikke tar stilling verken for eller mot boikott.

For det andre er ikke påstanden sann. Ifølge det som faktisk står i Qatar-rapporten, påpeker organisasjoner som ILO, BWI, ITUC og Amnesty at arbeidstaker- og menneskerettighetsorganisasjoner bør være til stede for å påvirke situasjonen i Qatar. Dette er det ingen som er uenig i. Men fotballen må ikke være til stede i Qatar. Qatar-utvalget viser at FIFA har gjort ingenting for å forbedre forholdene i Qatar, og innsatsen til NFF har vært minimal. Amnesty sier eksplisitt at FIFA står helt på sidelinjen i arbeidet med å forbedre menneskerettighetene i landet, mens andre organisasjoner gjør jobben. 

Fotballen har altså ikke vært til stede i det hele tatt de siste ti årene. Tilstedeværelsen begrenser seg dermed til de ukene verdens fotballstjerner løper rundt på de nybygde stadionene og skaper positiv oppmerksomhet rundt den autoritære gulfstaten. Dette er direkte negativt for menneskerettighetene. I nyere tid har vi for eksempel sett at forholdene har blitt verre i Russland og Putins makt har blitt større etter OL i 2014 og fotball-VM i 2018. Selv om det var en del negativ pressedekning om korrupsjon og slavelignende arbeid rundt forberedelsene til VM i 2018, ble mesterskapet til slutt en enorm suksess for Putin og det russiske regimet. Også Qatar-VM kommer til å bli en stor PR-suksess når alt kommer til alt, med mindre vi faktisk velger å ikke være til stede.

Loland viser i sin rapport at boikott som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter har gitt full suksess i oppunder 30% av tilfellene i historien, og delvis suksess i rundt 20%. 20% av boikottene har mislyktes. Qatar-utvalget konkluderer med at boikott ikke er et effektivt virkemiddel. Det er en konklusjon som er ganske søkt så lenge man ikke sammenligner effekten med andre virkemidler. Hvor stor er sjansen for å forbedre menneskerettigheter og stoppe sportsvasking i fotball dersom vi spiller kamper i Qatar? Dette vet ingen, men vår påstand er at sjansen er langt større for å gjøre fotballen verre enn å gjøre den bedre.

Når er grensen nådd?

Vi vil også legge til følgende formulering fra Qatar-utvalget: “Avsløringer før mesterskapet om uakseptable forhold som verken FIFA eller arrangørene viser vilje eller evne til å ta tak i, vil kunne endre forutsetningene for anbefalingene.” Omtrent samtidig som rapporten kom ut, ble to store nyheter kjent. For det første forsvinningen av arbeideraktvisten Malcolm Bidali, som etter hvert viste seg å være arrestert av qatarske myndigheter fordi han utgjorde en “sikkerhetstrussel”. For det andre at FIFA i skjul støttet opprettelsen av Superligaen helt til nyheten om den ble offentliggjort. Saken har ikke direkte sammenheng med Qatar, men viser likevel hvor skakkjørt FIFA er. Uakseptable forhold har med andre ord allerede blitt avslørt – er det nå tid for å endre forutsetningene for anbefalingene? Hvis ikke, hvor langt må det gå før vi sier at nok er nok?

Vi som er på grasroten har ingen tro på at dialogen med disse aktørene fører til annet enn at fotballen og verden blir verre. Qatar-utvalgets anbefalinger er naive og bidrar til å beskytte de rike og mektige mot virkemidler som de faktisk frykter. Men som Magnus Forsberg skriver i Dagsavisen: “Til syvende og sist er det likevel ikke pampene som bestemmer, men hele fotballfamilien. Vi får rett og slett se. Kanskje supporterne, klubbene og grasrota igjen kan redde fotballens sjel fra fotballens sjefer.” 

2. Om FIFA

Qatar-utvalget mener at NFF må føre en tydeligere dialog med krav overfor FIFA. Dette krever at FIFA er en organisasjon det går an å føre en samtale med og påvirke gjennom fornuft. Det er det ingenting som tyder på at det er. Andreas Seliaas skriver på idrettspolitikk.no om hvor liten forståelse Qatar-utvalget viser for hvilken organisasjon FIFA er. Gianni Infantino har antakelig gjort det internasjonale fotballforbundet enda verre og mer korrupt enn under Sepp Blatters ledelse. Presidenten pleier svært nære relasjoner med Saudi-Arabia, sparker ut kritiske røster av egen organisasjon og inngår hemmelige avtaler om turneringer. Qatar-utvalget skriver at Superligaen viser at fotballen er på ville veier – i etterkant av rapporten ble publisert ble det avslørt at Superliga-planene egentlig var støttet av FIFA.

Utvalget beskriver utviklingen i FIFA som “positiv”. Hvordan de har kommet til den konklusjonen er vanskelig å forstå, og rapporten er svært selvmotsigende. I likhet med Qatar har FIFA gjennomført noen papirendringer for å styrke menneskerettighetsarbeidet, men i den konkrete beskrivelsen av hva FIFA faktisk har gjort er det lite og ingenting å spore av positive endringer. Tvert imot. Utvalget skriver selv: I 2016 innførte FIFA en klausul om menneskerettigheter i sine vedtekter, og året etter en policy for menneskerettigheter. Men hva skjer i praksis? I 2019 tildeler FIFA klubb-VM til Kina etter en lukket prosess. Samme år tar FIFA initiativ til å utvide VM 2022 fra 32 til 48 land, og å spille kamper også i Qatars naboland: Saudi Arabia, Forente Arabiske Emirater, Bahrain, Oman og Kuwait. Ikke bare vender forbundet det blinde øyet mot overgrepene i Qatar, de ønsket altså så seint som for to år siden å også spille VM i de andre gulflandene.

På FIFA-kongressen 21.mai fikk vi en test på “den nye dialogen”, da de nordiske landene tok opp bekymringer for FIFAs arbeid med menneskerettigheter i Qatar. Infantino leste på mobilen mens den finske fotballpresidenten holdt sitt innlegg, før Infantino gjentok sitt mantra om at Qatar-VM blir det største og beste VM noensinne. FIFA-kongressen vedtok også å gå videre med Saudi-Arabias forslag om å utrede muligheten for VM annethvert år, en idé som passer perfekt inn i Infantinos drømmer. Dette er nok et eksempel på at utviklingen i FIFA er svært negativ. 

FIFA er en gjennomkorrupt organisasjon som er umulig å ha noe tillit til. Flertallet i Qatar-utvalget fremstår naive når de foreslår at NFF skal ha dialog med et internasjonalt forbund som utelukkende forstår makt og penger. Utvalget har rett i at presset mot Qatar må gå via FIFA som ansvarlig for VM-arrangementet. Men fortsatt påvirkning gjennom dialog – uten konkrete konsekvenser – med et forbund som bare blir verre og verre er utopisk. Skal fotballen kunne reelt endres, må det langt skarpere virkemidler til. FIFA-toppene kommer aldri til å jobbe for forandring, dette må komme fra medlemslandene selv. Norge kan gå i front for et internasjonalt press mot FIFA for å flytte VM 2022, og på den måten bidra til at forbundet faktisk må ta hensyn til menneskerettigheter i praksis og ikke bare på papiret.

3. Økonomiske konsekvenser av en boikott

Qatar-utvalget kritiserer NFF for å ha lagt frem for svake beregninger av de økonomiske konsekvensene for utvalget. Det er en underdrivelse. Notatet fra NFF-administrasjonen om konsekvenser ved en norsk boikott er preget av overdrivelser og kan se ut til å være skrevet for å skape et bilde av at absolutt alt vil gå galt for norsk fotball dersom forbundstinget stemmer for en boikott. Både klubbutvikling i kretsene og inntekter fra spillersalg vil lide dersom vi velger å ikke spille VM-kamper i Qatar! Notatet kommer med så mange påstander at det er vanskelig å ha god tillit til fremstillingen.

“En Qatar-boikott vil være svært alvorlig for norsk fotball”, heter det i notatet. En annen og mer edruelig måte å si det på er “Norges Fotballforbund vil kunne miste omtrent 20% av inntektene i året 2021”, noe som ikke er uvanlig for bedrifter og organisasjoner. Og dette er dersom beregningene faktisk stemmer. Vi vil sette en del spørsmålstegn til forutsetningene og de økonomiske beregningene NFF har lagt frem i sitt alternative budsjett.

Feil forutsetninger og manglende juridiske vurderinger

Det estimerte inntektstapet på 205 millioner i NFFs alternative budsjett forutsetter at Norge ikke deltar i kvalifiseringsspillet til VM. Vi ønsker å presse FIFA til å flytte mesterskapet bort fra Qatar, og mener at Norge bør spille VM dersom det gjennomføres i et land hvor det ikke er dokumentert grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Den logiske konsekvensen av dette er at vi bør spille kvalifiseringskampene som planlagt for å holde oppe presset mot FIFA. Vi er derfor på ingen måte enig i hovedforutsetningen i NFFs regnestykke.

I beregningene legger tydeligvis uansett NFF til grunn at vi blir ekskludert fra kvaliken dersom tinget går inn for boikott av Qatar: “Hvis FIFA eller UEFA får vite at Norge ønsker å boikotte mesterskapet, vil de trolig kaste oss ut av kvaliken”, sier økonomisjef Kai-Erik Arstad til VG.  Dersom FIFA (eller UEFA) velger å ekskludere Norge fra kvalifiseringsspillet som følge av et boikottvedtak, kan det stille de økonomiske konsekvensene på hodet. Over halvparten av NFFs estimerte tap – 108 millioner – er erstatningskrav fra fjernsyn og motstanderlag. Erstatning er komplisert juss, og NFF viser ingen juridiske vurderinger av om Norge faktisk vil være erstatningsansvarlig i en slik situasjon.

Krav om erstatning må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Om vi skal kunne ta NFFs regnestykker på fullt alvor må de bygges på mange ulike rettslige grunnlag. I hovedsak må tre vilkår være oppfylt for å kunne kreve erstatning: 

  1. Ansvarsgrunnlag (“du ødela bilen min”)
  2. En skade som reint praktisk fører til et faktisk økonomisk tap (“jeg må betale for å reparere bilen”)
  3. En rimelig årsakssammenheng (“kostnaden til reparasjon kom fordi du ødelagte bilen min”)

Om FIFA kaster Norge ut av kvalifiseringen fordi fotballtinget har tatt et rettmessig valg om å ikke spille eventuelle VM-kamper i Qatar, er det svært vanskelig å finne forhold som tilsier at det foreligger grunnlag for andre aktører å rette erstatningskrav mot NFF. Det er derimot mulig at NFF kan rette erstatningskrav mot FIFA for tapte inntekter.

Det er med andre ord lite juridisk grunnlag for å regne inn erstatningskrav på 108 millioner dersom Norge blir kastet ut av kvalifiseringen. Det er mange vurderinger som må gjøres i slike tilfeller, og vurderingene vi har vist over er langt fra uttømmende. Men heller ikke NFF har gjort det sannsynlig at det faktisk vil være grunnlag for å kreve så store erstatninger.

Lite sannsynlige beregninger

I NFFs notat til Qatar-utvalget er det regnet inn 51 millioner i tapte sponsorinntekter som følge av et boikottvedtak. I det alternative budsjettet til fotballtinget er summen brått justert ned til 19 millioner. Josimar har spurt de største sponsorene om de vil trekke seg som følge av et boikottvedtak, hvor alle svarer “nei”. NFF skriver i sitt notat at de ikke vil spørre sponsorene om hvordan de vil stille seg til en hypotetisk situasjon fordi det – av en eller annen grunn – er “utidig” og “uryddig”. Men helt uavhengig av enkle faktasjekker er det mulig å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et faktisk tap. Hvor sannsynlig er det at sponsorer faktisk trekker tilbake deler av sine midler fordi et flertall av norske fotballklubber tar et verdibasert valg om å ikke spille VM-kamper i Qatar? Svaret er selvsagt at det er svært lite sannsynlig, siden det vil være et enormt omdømmetap for sponsorene.

Det samme gjelder flere av erstatningskravene som er regnet inn. Hvor sannsynlig er det for eksempel at det nederlandske forbundet vil kreve NFF for erstatning for tapte inntekter (dersom det skulle finnes juridisk grunnlag for et slikt krav)? Et klart flertall av nederlendere støtter en boikott av Qatar-VM, og omdømmetapet for det nederlandske forbundet vil være stort om de sanksjonerer Norge for å gjøre et prinsipielt valg. 

Dersom Norge skulle bli kastet ut av kvalifiseringen er det mest sannsynlige scenariet uansett at kampene blir spilt som planlagt som privatlandskamper. Dette vil være i alle parters interesse, både sportslig og økonomisk. Og spiller Norge landskamper, enten det er kvalifiseringskamper eller privatkamper, vil også tapte TV-inntekter være mindre relevant. Slik vi leser informasjonen fra NFF er tv-avtalen avhengig av landskamper og det er ingen som har argumentert for at det norske landslaget ikke skal spille kamper hvis tinget vedtar en boikott.

Når det gjelder beregning av tapte billettinntekter på hjemmekampene, fremstår heller ikke hele dette tapet som veldig sannsynlig i praksis. NFF har budsjettert med nesten 20 millioner i billettinntekter i 2021, men uavhengig av boikott og eksklusjon fremstår det lite sannsynlig at budsjettmålet blir nådd i en pandemi og med kvalifisering til et historisk upopulært VM. Å estimere et tap av billettinntekter på 15 millioner for fire hjemmekamper virker overdrevet i praksis.

Vi registrerer også at NFF ikke har lagt inn noen vesentlige kostnadsbesparelser i sine estimat, selv om de legger til grunn at landslaget ikke skal spille kamper. Økonomifremstillingen ser også her ubalansert ut. Fremfor å gjøre realistiske beregninger, kan det virke som NFF prøver å beregne inn så store tap og så få innsparinger som mulig i sitt grunnlag.

Misvisende fremstilling av egenkapital

NFF foreslår i sitt alternative budsjett å bruke egenkapital til å dekke en fjerdedel av det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Resten av tapet skal dekkes av kutt i driften. Men NFF fremstiller sin egen egenkapital på en måte som er misvisende. I VG sier Kai-Erik Arstad at NFF har en “fri egenkapital” på rundt 100 millioner kroner. Det blir også i det alternative budsjettet fremstilt  som om det er 117 millioner forbundet har å rutte med. Dette er misvisende.

Det viktige spørsmålet er: Hvor mye penger har NFF? For å finne ut av det, blir det mest riktig å se på regnskapet for hele konsernet, ikke bare morselskapet. I konsernet finnes også NFF-eide selskaper som AS Ullevaal Stadion og Idrettens Helsesenter AS. Konsernet har totalt en offisiell egenkapital på 356 millioner (se side 144 i årsrapport 2020), altså langt mer enn det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Inkludert i denne egenkapitalen ligger 54 millioner som er øremerket andre formål. Det er misvisende å si at si at disse pengene ikke kan brukes til å dekke eventuelle tap ved en boikott – det krever ikke mer enn et vedtak om å endre øremerkingen.

I tillegg til dette er verdien av Ullevaal Stadion bokført til kostpris. Dette er verken uvanlig eller urimelig, men dersom målet er å finne ut hvor mye penger og verdier NFF faktisk har, bør det gjøres en ny verdivurdering. Med en ny verdivurdering av bygg og stadion, vil antakelig NFFs egenkapital vokse ganske mye. Så mens NFF utad fremstiller det slik at NFF “bare” har 100 millioner til disposisjon, er realiteten at forbundet har langt mer midler. 

Oppsummering

Kort oppsummert er NFFs fremstilling av de økonomiske konsekvensene av en boikott på grensen til skremselspropaganda, fordi:

  1. Språkbruken i konsekvensutredningen er svært overdrevet
  2. Beregningene av de økonomiske tapene er ikke bygget på juridiske vurderinger av hva som utløser erstatningskrav
  3. Beregningene av økonomiske tap er ikke basert på realistisk sannsynlighet, men tilsynelatende på et ønske om å skremme kretser og klubber
  4. Fremstillingen av hvor mye penger NFF faktisk har er misvisende. Selv om beregningene av tapene mot formodning skulle stemme, har NFF nok egenkapital til å dekke tapet uten å kutte i driften

Vi er kjent med at NFF Hordaland har sendt ut eit skriv til alle klubbane som eit svar på vårt arbeid med å få vedtatt ein norsk boikott av fotball-VM i Qatar (Sjå skriv under). Sidan skrivet frå kretsen i så stor grad liknar eit partsinnlegg mot boikott tillet vi oss å komme med eit motsvar.

Først vil vi sei at vi saknar det store biletet i kommunikasjonen frå både NFF og NFF Hordaland rundt fotball-VM i Qatar. Vårt engasjement kjem av at vi trur at ein annan fotball er mulig. Ein fotball som ikkje vert styrt av korrupte leiarar i FIFA. Ein fotball som ikkje vert brukt som ein politisk PR-kampanje for å reinvaske omdømet til autoritære regime. Og ikkje minst ein fotball som ikkje fører til at menneske lid og dør. Det er dette denne debatten handlar om!

NFF Hordaland stiller fire svært leiande spørsmål til klubbane, kor tre av spørsmåla bidrar til å skape frykt for kva konsekvensar ein boikott kan ha for norsk fotball og idrett. Vi vil gjerne stille nokre andre spørsmål, som vi meiner er langt viktigare:

  • Kor går grensa for kva menneskerettsbrot fotballen kan tolerere i vårt namn før vi seier at nok er nok?
  • Korleis skal vi kunne sette makt bak krava om ein meir rettferdig og human fotball om vi ikkje er villige til å bruke boikott som verkemiddel når ti år med dialog ikkje har ført til konkrete endringar?
  • Om vi vel å delta i Qatar-VM, kva konsekvensar får det for menneskerettane og arbeidsvilkåra i samband med framtidige meisterskap?
  • Kva vil ettertida sei om oss dersom vi stilltiande aksepterer at vi speler fotball i eit land som har ofra mange, mange menneskeliv for at vi skal vere der?

Verdiane vi kjemper for er dei same som breiddefotballen kjemper for kvar dag: Idrettsglede, respekt, mangfald og inkludering. Denne meisterskapen representerer det stikk motsette av dette. Qatar-VM vil for evig handle om massiv korrupsjon, dødsfall og ei rasistisk, slaveliknande arbeidsorganisering. 

Vi fotballsupporterar kjem til å kjempe heilt fram til fotballtinget 20.juni, og håpar så mange som mulig av klubbane i Hordaland vil vere med oss for å skape ei varig endring av den internasjonale fotballen. Vi håpar også at vi etter fotballtinget i juni kan legge til “mot” som ein kjerneverdi i norsk fotball.

Beslutninga om boikott av Qatar-VM ligg no til det beste vi har i norsk fotball, nemlig fotballdemokratiet. Demokratiet gir oss ein rett til – men også eit ansvar for – å bestemme kva verdiar idretten vår skal byggast på. Kvar klubb må gjere seg opp si eiga meining, men vår oppmoding er klar: Ta stilling til saken basert på dei rette spørsmåla og møt opp på fotballtinget 20.juni!

Til sist vil vi sitere Arnulf Øverland som direkte melding til alle klubbleiarar:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
Og si: Det er sørgelig,
stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Med vennlig helsing
Erlend Ytre-Arne Vågane
Leiar i Brann Bataljonen Bergen

Skriv fra NFF Hordaland 4.mai 2021:

Til:          Klubber i Hordaland

Her kommer relevant informasjon om det ekstraordinære forbundstinget 20. juni.

Da skal vi ta stilling til deltakelse i fotball VM i Qatar 2022, og hvordan kvinnefotballen skal se ut fra 2.divisjon og nedover systemet. Forbundstinget i mars besluttet å nedsette to utvalg som skal komme med en innstilling til forbundsstyret i disse sakene.

15.5.:                    Utvalgene legger frem sine rapporter til Forbundsstyret
16-21.5.:              Forbundsstyret behandler rapportene og beslutter sin innstilling til det ekstraordinære tinget
22.5.:                    Sakspapirer vedr. det ekstraordinære tinget publiseres til klubbene
31.5.:                    Styremøte NFF Hordaland – standpunkt til tingsakene vedtas
1.6.:                      Info- og dialogmøte med klubbene i Hordaland vedr. tingsakene
20.6.:                    Ekstraordinært forbundsting, på dagsorden Qatar og 2.div. kvnner

Det er liten tvil om tinget i juni blir viktig, og særlig Qatar spørsmålet skaper debatt. Vi i kretser og klubber er ansvarlige for å ta dette valget. Kretsen skal ikke diktere hva noen skal stemme, men vi er opptatt av at valget blir tatt på et riktig grunnlag.

  • Har vi nok informasjon til å fastslå at boikott er det beste virkemiddelet for å forbedre menneske- og arbeidstakerrettighetene i Qatar?
  • Vet vi hva en boikott av VM vil ha å si for norsk fotballs framtidige politikk, må for vi eksempel nekte våre klubber og landslag å spille kamper mot lag fra nasjoner som bryter menneskerettigheter?
  • Vet vi hvilke sportslige og økonomiske konsekvenser en boikott vil ha for norsk fotball?
  • Er vi klar over hvilke konsekvenser en boikott vil ha for andre norske idretter og deres deltagelse rundt om i verden?

Det er avgjørende at klubbenes valg blir tatt på grunnlag av best mulig tilgjengelig informasjon. Derfor vedtok forbundstinget i mars at det skulle settes ned et utvalg som skal lete fram opplysninger om situasjonen i Qatar og utrede konsekvensene en evt. boikott vil ha. Les mer om utvalget her.

Utvalgets rapport vil bli fremlagt i midten av mai. Man trenger selvsagt ikke å være enig i utvalgets konklusjon – men bruke informasjonen i rapporten til å trekke sine egne slutninger.

Det er registrert at Norsk Supporterallianse har skrevet brev og kontaktet klubber for å påvirke dere til å stemme for boikott av Qatar-VM på det ekstraordinære tinget 20. juni. Det er bra at supportere engasjerer seg, og vi deler deres bekymring for migrantarbeidernes forhold i Qatar, brudd på menneskerettighetene og det som kalles «sportsvasking», men vi i krets og dere i klubb bør ha fakta på bordet før vi kan ta en beslutning. Rapporten fra utvalget og innstillingene fra Forbundsstyret vil danne et bredest mulig beslutningsgrunnlag for det viktige valget vi skal ta.

Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i rapportene som fremlegges i midten av mai, før man tar et endelig standpunkt til hva klubben skal stemme på det ekstraordinære tinget. Dette sikrer tid til grundige debatter og gode refleksjoner før den viktige avgjørelsen skal tas 20. juni.

Hva faen skjedde egentlig denne uka? En opphetet debatt, et møte der ingen var enige i hva de var blitt enige om, og et direktorat som endrer på teksten når de siterer fra forskriftene som skal forby pyro. Dette blir langlesing.

Skrevet av:Bjørnar Posse Sandboe
Tidl. talsmann NSA i 6 år
Styreleder Stabæk Support

Da VIF og Lillestrøm møttes 26. oktober ble det lagt merke til. Omtalt som et trist kapittel for norsk fotball av noen, hyllet som en ramme man skulle hatt hver helg av andre. Bildene av en flaksende Ellefsen som prøver å stoppe kampen gikk sin seiersgang. Og debatten om hva som er lov og hva som skulle vært lov våknet igjen. Men fronten for pyro var mer unison enn tidligere.

Read More

Fra venstre: Bilde fra NFFs seminar, artikkel hos AD.nl og Hart van Nederland

På sitt sikkerhetsseminar før sesongen 2019 holdt Norges Fotballforbund et foredrag for å advare klubber, brannvesen og politi mot å tillate lovlig pyroteknikk. Jeg har tidligere kritisert dette i sterke ordelag. I rapporten og i foredraget blir det vist frem både skader og produkter som er helt uten forbindelse til Norge, og ofte også uten sammenheng med fotball. Formålet er kun å skremme, og forlede politi, brannvesen og klubbene inn i en alternativ virkelighet som er mye verre enn vår hverdag. I etterkant av artikkelen jeg skrev for noen dager tilbake har det kommet inn flere bilder fra seminaret, som også inneholder bilder som ikke opprinnelig var i selve rapporten. Dette er et av dem jeg har valgt å undersøke.

Read More

Styret i Kanari-Fansen publiserte tirsdag en artikkel på nettsidene sine som henvendte seg til NSA. Den samme artikkelen ble delt på deres Facebooksider og i NSAs gruppe. Jeg har besvart noe av dette i grove trekk på fjesboka, men med et såpass tydelig utspill anser jeg det som nødvendig å utfylle litt grundigere. Samtidig kan jeg også erkjenne at det utad har vært litt stille fra NSA så langt i år, med noen unntak, så jeg lufter også noen tanker om dét.

Styret i Kanarifansen trekker frem en kamp fra i fjor, eliteseriens 12. runde mellom Rosenborg og Lillestrøm på Lerkendal, der bortefansen blussa. Styret i Kanarifansen skriver følgende:

“Kort tid etter hendelsen var både NFF og Norsk Supporterallianse (NSA) ute og kritiserte bruken. Ingen Lillestrøm-supportere fikk etter dette søke om bruk av lovlig blussing, og NSA-talsmann Bjørnar Posse Sandboe ga inntrykk av at han syns dette var dårlig gjort av Lillestrøm-supporterne, fordi det kunne bidra til dårligere samarbeidsvilkår om den lovlige blussingen.

På søndag blusset Vålerengas supportere under derbykampen mellom LSK og VIF. Mengden bluss var omtrent det tredobbelte, og det ble blusset ved et titalls anledninger. Alt dette er vi helt for! Kanari-Fansen Lillestrøm er for en aktiv og levende tribunekultur. Det inkluderer også bruken av pyroteknikk som bluss og røyk.

Vi merker oss likevel at kritikken i dette tilfellet er fraværende.

Når Lillestrøm blusser ulovlig skal det kritiseres, fordømmes og straffes. Når Vålerenga gjør det samme forbigås det i stillhet?

Kanari-Fansen Lillestrøm forventer kun likhet for loven. Det gjør tydeligvis ikke supporteralliansen?

Vi vil gjerne jobbe videre med Norsk Supporterallianse for å kunne ha en mer utstrakt bruk av pyroteknikk på norske tribuner. Så får vi bare merke oss at organisasjonen vi enn så lenge er medlem av finner det helt naturlig å forskjellsbehandle sine medlemmer på denne måten…”

Jeg skal komme tilbake til disse to kampene som sammenlignes, men for å se på interaksjonen mellom KFL og NSA må man starte historien ett år og tre måneder tidligere, da Lillestrøm møtte Hønefoss til treningskamp i sesongoppkjøringen.

Hønefoss – Lillestrøm 08.03.2013

 

Artikkel om kampen


Medieskandale

 

I etterkant av denne saken var det MYE fuzz. Og det var mange sterke overskrifter og utspill i avisene. Av erfaring er journalister patologisk opptatte av å spisse historier, og dessverre også flinke til å få sitater av involverte eller vitner akkurat når de er på høyden. Derfor la jeg ned en ganske stor jobb for å ettergå hva som egentlig skjedde der oppe, og tok kontakt med alle de involverte for å få deres versjon.

Det kom en del interessante tilbakemeldinger som belyste saken mer nyansert og realistisk enn inntrykket man får av media. Arbeidet ble noe komplisert fordi en person fra Lillestrøm løy om at Politiet hadde beslaglagt et videokamera, og slettet video av hendelsen. Etterhvert kom det fram at en stadionvakt hadde sendt ham ut fra en stengt tribuneseksjon, og bedt ham om å slette videoen av hendelsen fordi de ikke ønsket at det skulle publiseres video av en sikkerhetsbrist på stadion. Dette ble angivelig etterkommet, og det har ikke kommet fram noe som underbygger at Politiet har sletta video. Uansett, det hele ble etter en del innsats nyansert ned til en relativt ufarlig ordensforstyrrelse – uten trusler eller tilløp til slagsmål slik det ble rapportert om.

Vi fikk mange gode tilbakemeldinger og gjentok den samme “Hva skjedde egentlig”-stilen senere. Oppunder 5000 leste artikkelen om Hønefoss – Lillestrøm.

NFF bøtelegger Lillestrøm

 

Artikkel om bøteleggingen


Sanksjon

 

I etterkant av blussinga på Hønefoss ønsket også Påtalenemda i NFF å bøtelegge Lillestrøm. NSA tok igjen LSK i forsvar, med den begrunnelse at NFF eller deres organisasjonsledd ikke hadde noe med arrangementet å gjøre. Vi påpekte at forsida på NFFs lovsamling spesifiserte at reglementet gjelder kamper arrangert av NFF og deres organisasjonsledd, ristet litt i Påtalenemda for deres lemfeldighet – og hørte ikke stort mer etter dette. Samtidig med dette pågikk arbeidet for legalisering av pyroteknikk, og vi fikk senere landet en ordning der man ihvertfall ved innmarsj kunne brenne pyro uten å bli straffet for det, gitt at tifoansvarlig fylte ut et skjema.

Vi hørte aldri noe mer om bot etter denne artikkelen, som fikk rundt 3300 treff på sidene våre.

Rosenborg – Lillestrøm, 09.06.2014 Kl 19:00

 

NFFs pressemelding


 

Som styret i KFL oppsummerer var det en del pyro her, og 3 personer fikk lettere skader. Når det blir skader er det ihvertfall greit å høre at det ikke gikk utover uskyldige, og etter det vi ble fortalt var ingen av skadene alvorlige. NSA besvarte ingen pressehenvendelser i forbindelse med denne saken, og såvidt jeg husker fikk vi heller ingen telefoner.

NFF tok imidlertid kontakt, og vi var begge opptatte av at det arbeidet med pyroreglementet vi hadde startet skulle fortsette som før upåvirket av denne hendelsen. NFF ønsket imidlertid å gå ut med en pressemelding, men denne skulle også ha et positivt fokus etter ønske fra NSA. Det handlet tross alt om voksne mennesker som visste hva de gjorde, og det er ikke mer dramatisk enn at det kommer en bot – slik det “alltid” har gjort når man fyrer ulovlig. Jeg motsatte meg en slags ferdigskrevet fellespressemelding som la litt for mye vekt på skuffelse, og skrev et knusktørt sitat fra NSA. Og siden jeg er opptatt av åpenhet, her er eposten med sitatet som gikk til NFF:

Epost

 

Etter å ha lest igjennom sitatet noen ganger har jeg fortsatt ikke funnet noe om at jeg har sagt dette var “dårlig gjort”, at jeg i det hele tatt kritisert blussingen – eller at jeg har sagt at dette vil slå negativt ut på samarbeidsvilkårene med NFF. Jeg kan heller ikke finne noe om at NSA “kritiserer, fordømmer og straffer”.

Lillestrøm – Vålerenga, 03.05.2015 Kl 18:00

 

Kampfakta og sammendrag


 

Igjen var det en ulovlig fyring, denne gangen fra VIF. KFL har rett i at denne var større enn den de hadde på Lerkendal. Igjen var det ingen journalister som ringte, og NSA hadde heller ingen interesse i å reise seg bare for å mene noe før man egentlig visste noe om saken. Denne gangen har vi heller ikke snakket med NFF, forsåvidt.

Det var i etterkant av den manglende pressemeldingen her at styret i KFL publiserte artikkelen sin, der de uttrykte frustrasjon over at NSA var så negative når de selv hadde en ulovlig fyring. Et styremedlem i KFL skrev på NSAs Facebookside at jeg hadde sagt at disse handlingene ville ha en negativ innvirkning på det generelle samarbeidet mellom NSA og NFF. Det er ikke riktig, det finnes ikke noe slikt sitat. Fokuset lå som nevnt på at ordningen var der, og at arbeidet vil fortsette.

Sammenligningen


Styret i Kanarifansen mener at NSAs forskjellsbehander i disse to sakene, fordi vi etter sigende “holdt kjeft” i siste tilfellet. Jeg har lyst til å påpeke en liten fun fact:

Pressemeldingen til NFF med NSAs sitat kom ut omtrent 41 timer etter kampstart på Lerkendal. Artikkelen fra KFL ble delt på Facebook omtrent 42,5 timer etter kampstart på Åråsen. Det vil si at dersom vi hadde kommet med en pressemelding etter LSK-VIF, hadde vi antakelig unngått kritikken med kun 1,5 timers margin. Jeg beklager den trege responstiden på de hypotetiske 90 minuttene vi overskred “fristen” med, men dersom vi MÅTTE gi fra oss et sitat, ville det antakelig vært omtrent akkurat det samme. En tørr setning om at noen velger å bryte reglene, sanksjonene er som de er (likhet for loven…) og folk vet hva som skjer, vi vil fortsette å jobbe for at det skal finnes en god ordning for de som vil bruke pyro.

Ingen er skuffet, ingen fordømmer, ingen kritiserer, ingen påstår at dette vil få konsekvenser for NSAs arbeid.

Det jeg stusser over 1; Styret i KFL understreker at de er tilhengere av tribunekulturen med bluss, men ønsker likevel at NSA skal ta til orde mot hendelsen på Åråsen på søndag. Det virker på meg ganske motstridende. Da vil jo NSA også fordømme den kulturen de selv ønsker, eller?

Det jeg stusser over 2; Supportermiljøet i Lillestrøm har som tidligere nevnt her absolutt opplevd at det har kommet forhastede og fordømmende utspill før man har summet seg og satt seg inn i hendelsen. Ønsker styret i KFL at NSA skal gå bort ifra tilnærmingen vi til nå har hatt, og heller være raskt ute med å mene noe?

Det jeg stusser over 3; Supportermiljøet i Lillestrøm tilhører den klubben som har blitt desidert mest backet opp av NSA etter ulovlig pyro de siste årene. Avisene skrev side opp og side ned med påstander og dårlig omtale, NFFs påtalenemd forsøkte å bøtelegge, og NSA brukte mange timer på å rydde opp i inntrykket. Opplever ikke styret i KFL at NSA har ivaretatt deres interesser som supporterallianse?

Vi registrerer at KFL også etter å ha fått vårt svar på Facebook opplever at de fortjener en unnskyldning.

KFL face

 

Slik jeg oppfatter det personlig er det kanskje en forskjellsbehandling når det gjelder hvordan NSA har håndtert ulovlig pyro. Den store gåten for meg er hvorfor styret i KFL føler det er de som har blitt forulempet. Utifra hvordan jeg kan oppsummere de siste 3 årene har de fått mer støtte fra NSA i forbindelse med ulovlig pyro enn alle de andre lagene til sammen.

Og for ordens skyld, likhet for loven er det forhåpentligvis. Det samme sanksjonsreglementet gjelder for alle, og den legale delen av pyroordningen var like åpen for Lillestrøm som alle andre. Når det gjelder karantenen klubber får når de velger å fyre ulovlig, er det en del av reglementet som ble jobbet fram og ikke noe NSA bare bestemte i pressemeldingen i fjor sommer – i fall noen skulle komme i skade for å tro noe annet. Sitatet herfra er en oppsummering av fakta fullstendig fritt for subjektive meninger, påminnelse om at dette var noen og ikke alle, og ellers fokus på den legale ordningen og at samarbeidet med NFF fortsetter.

Helt ærlig, KFL-styret; jeg føler ikke dere har blitt behandlet dårlig, vært utsatt for grov forskjellsbehandling i negativ retning eller fått begått urett mot dere i det hele tatt. Tvert imot har dere fått mer enn alle andre. Da kan jeg heller ikke skjønne hva dere vil NSA skal rette opp i, eller be om unnskyldning til dere for.

Ikke alle liker pyro


Da kan vi kanskje legge Forskjellsbehandlings-gate død og snakke litt mer generelt. Bare for å si det med én gang, det er IKKE alle som digger at jeg legger ned mye av den frivillige innsatsen med å dels forsvare, dels nyansere ulovlige fyringer. Det er mange, mange journalister som har prøvd å få ut et eller annet crap, pyro eller ei, der vi kunne vært med på å tabloidisere en episode, en gruppe eller en klubb. Jeg tror vi har unngått de verste fallgruvene, og noe av konsekvensen her er at våre nyanserte utspill ikke passer inn i “vinklingen” – og bare forsvinner. I disse tilfellene blir dermed NSA usynlige, eller hvis man velger å ordlegge seg basert på hva som står i avisene; vi har holdt kjeft. Noen ganger har vi faktisk ikke sagt noe, mange ganger har vi ikke ønsket å hive oss på tabloidvogna. Fordi det – slik vi ser det – er mer formålstjenlig å arbeide langsiktig i andre kanaler.

Pyroordningen i dag er ikke perfekt. Og så lenge det er delte meninger om pyro, finnes det neppe noen perfekt løsning. Men jeg tror det finnes en balanse et sted, der supporterne selv kan være ansvarlige for å sørge for sin sikkerhet, lage ordninger internt for å ivareta de som liker pyro og de som ikke liker pyro – og lage shows i løpet av kampen uten å bli straffet for det.

For en sak som står sterkt i mitt supporterhjerte er at ingen supporter skal bli straffet unødig for å vise sin kjærlighet til klubben sin.

Her er det en del parter man kan påvirke. Til dels NFF som har har sin tilnærming til pyroordningen og sanksjonsreglementet (som er et produkt av klubbenes ønsker), dels Politiets tilnærming til hvordan man håndterer ulike situasjoner, mennesker, deres atferd og uniformering, og dels media i den grad vi kan nyansere inntrykk av en hendelse, hva en supporter er, eller hva norsk fotball som stadionidrett er. Det er en jobb som tar vanvittig mye tid og aldri er lett, og som møter både fremgang og tilbakeslag – noe vi er nødt til å leve med. Norsk fotball er dere, og deres bankende hjerter og deres måter å vise kjærlighet og entusiasme på; fra uskyldig ansiktsmaling til ting som vanligvis gir et forelegg for ordensforstyrrelse. Man kan ergre seg over forskjellene til man blir grå om man vil, de er mange sammenfallende og noen forskjellige måter å vise kjærligheten på. Men én ting er helt klart; det er ikke et ønske fra min side å rope ut om at man er skuffa eller krenket eller whatnot, det finnes nok av kommentatorer og rosabloggere som kan trende på Twitter om de vil. NSAs jobb er ikke å fore media med junk food, men å møte NFF for å diskutere ståtribuner og reglementer, møte NTF for å diskutere kamptidspunkter og TV-avtaler, og møte Politiet, supporterkoordinatorene og vaktsjefene for å komme med våre innspill så dere kan få forutsigbare forhold og bli behandlet med respekt når dere drar på kamp hjemme eller borte.

Og, NSA er naturligvis til for at dere, enten en stille fyr bakerst på feltet eller styret i en supporterklubb, kan ta kontakt med oss for å få svar på spørsmål eller bistand når dere trenger det. Som da Anders fikk en bot for bluss han ikke hadde tent, eller når en SK får kjipe telefoner fra skjult nummer fra motstanderens tilhengere. Eller om du vil være med på landskamp, for den saks skyld. Vi jobber med de fine tingene også, heldigvis.

NSA er ikke feilfrie


Absolutt ikke. Vi er dels innrøyka, dels alkoholiserte, dels litt hjerneskada entusiaster som jobber dugnad over flere år fordi vi mener norsk fotball er noe som er verd å oppleve. For at NSA skal fungere bra ønsker vi oss at dere involverer dere. Våre linjer er åpne, og du kan være ærlig og direkte. Vi fotballfolk blir ikke krenket så lett som mange andre grupper i samfunnet tilsynelatende blir om dagen. Og for sakens skyld må du gjerne ta kontakt direkte med oss før du lager nettartikkel. Men supporterkulturen er deres, og jeg vil ikke diktere hvordan dere skal være. Blås ut om dere må. Men husk at vi har alle gode intensjoner.

Rivaler som samarbeider

 


Jeg er tilhenger av rivaleriet. Når journalister spør hvor grensa skal gå i et lokaloppgjør har jeg ikke egentlig noe klart svar, men jeg oppfordrer til å dyrke nettopp det at vi sparrer med hverandre, hater hverandre og disser hverandre. Vi kan tåle drittslenging, tekstbannere med hån og masse internetthooligans som drar opp stemningen før og etter kamp. Jeg lirer av meg utrolig mye dritt på kamp, og jeg forventer ingenting annet tilbake fra de som føler det samme som meg for sin egen klubb. Det blir ikke spennende om alle skal kose hele tiden. Selv om det finnes mange mer harmoniske mennesker på stadion enn oss på ståfeltene, er det et stykke igjen til håndball J13. Heldigvis.

Det at vi er rivaler gjør det enklere for våre felles motstandere. Splitt-og-hersk er utrolig enkelt, og det er lett å sette folk opp mot hverandre. Likevel har supporterne klart å holde fast ved en del felles aksjoner de siste årene og fortsatt beholdt sin integritet som svorne tilhengere av sin egen klubb. Fotball i Helgen hører man fortsatt om, selv flere år etter jeg ikke klarte å oppdatere nettsida lenger. 161-kampanjen har fått en nærmest historisk oppslutning blant både supportergrupper og klubber. For vi har en del felles interesser som er viktige å verne om og kjempe for. Og der det kan være vanskelig for en innbitt tilhenger å gå ihop med en annen fra et annet lag, kan NSA være et koordinerende lim som gjør oss sterke sammen.

Fremover

 


Jeg og NSA vil fortsette å jobbe i de kanalene vi har, med den synlige og usynlige jobben som gjøres. Og vi ser selvsagt frem til å ha KFL og alle andre medlemsklubber med oss. Det er en del spennende ting på gang, og vi opplever at supporterne i stadig større grad tas på alvor, og blir rådspurt når nye forslag kommer. I år har vi også fått tilbake Kjernen og Oddrane og er dermed “fulltallige” igjen for første gang på mange år, og 161-kampanjen har fått mange ben å stå på med en fantastisk entusiasme hos alle dere som deler stadionopplevelsen. En del supportere har lagt ned mer jobb i å fronte dette enn jeg noen gang hadde trodd, jeg tar med meg hele styret og bøyer oss helt ned i hatten der støvet ligger. Det gir oss fornyet tro på at den lokale fotballen vi har her kan vokse seg sterk i konkurranse med europeisk fotball og alt annet man kan fylle tiden sin med, og at supporterne fortsatt er fotballens ubestridte hjerte.

Sånn, NÅ skal jeg holde kjeft. 🙂

Bjørnar Posse Sandboe
Talsmann, NSA