Årsmøtet ble gjennomført 3. februar på Hausmania Kulturhus i Oslo. 

Styret

Følgende styret ble valgt

● Anett Wingsternes, Blåsarane
● Vidar Vadseth, Saftkokaradn
● Roar Åkerlund, Vikinghordene
● Marius Iversen, Godsetunionen
● Ole Kristian Sandvik, Klanen
● Anders Kjellevold, Bataljonen
● Janne Kristine Ruden, J-Feltet

 

Vedtak

Årsmøtet vedtok to forslag

Forslag om flere ståplasser i eliteserien og tillatelse til ståplasser når norske klubber spiller i Europa. 

NSA ønsker at norske fotballklubber skal kunne ha så mange ordinære ståplasser på sine anlegg som de selv ønsker, uten at det slår inn krav om rail seats.

Internasjonalt regelverk: NSA ønsker at UEFA vedtar en permanent regelendring som tillater bruk av ståplasser i alle europeiske turneringer.

 

Resolusjon om VAR

Sesongen 2023 var den første med VAR i norsk fotball. VAR ble brukt i cupfinalene og
Eliteserien. NSA var hele veien mot innføringen av VAR og flere av våre argumenter mot innføringen har vist seg å stemme.

På sitt mest ekstreme har VAR brukt over åtte minutter på å ta en avgjørelse. Avgjørelsene vi ble lovet skulle gå raskt, har gått treigt. Det store øyeblikket i fotball, jubelen for en scoring, er truet. Det er en høy pris å betale. Også i serier som Premier League, som har hatt VAR i flere år, er det fortsatt store problemer med VAR. Dette viser først og fremst at det er noe galt med VAR i seg selv og ikke bare implementeringen.

Beskjeden fra dommerne, NTF og forbundet var at dommerstanden ville trenge noen runder på å implementere VAR prikkfritt. Budskapet nå er at dette kan ta flere år. Det er totalt
uakseptabelt å bruke så lang tid på å få implementert en så stor endring på det NFF kaller en tilfredsstillende måte. Norsk fotball øverste liga for herrer og cupfinalene kan ikke brukes
som prøvearena når en av de største endringene for norske dommere skal innføres.

VAR ble innført etter en svak demokratisk prosess. Spørsmålet om innføring av VAR ble først behandlet av klubbene gjennom NTF, i en prosess som er under enhver kritikk. Klubbene fikk ikke tid til å involvere egne medlemmer og det er i etterkant usikkert om hva klubbene stemte over i eiermøtet til NTF. Resultatet ble at NTF nesten enstemmig stemte for VAR. Denne avgjørelsen hadde mye å si da forbundsstyret i NFF valgte å innføre VAR. En så omfattende endring trenger bedre forankring.

Vi trenger derfor en ny diskusjon om VAR i norsk fotball. Klubbene, NTF og NFF må ta inn over seg at VAR ikke har fungert, og at lite tyder på at dette vil endre seg. Det er lov å ombestemme seg. 2024 bør bli året da norsk fotball sier nei til VAR. NSA vil avskaffe VAR i alle norske turneringer.

Et samlet supporter-Norge krever at NFF avskaffer VAR.

 

Vedtatt handlingsplan for 2024

NSAs hovedoppgaver skal være:

  • Være vaktbikkje og legge til rette for at norske supportere kan fortsette å skape atmosfære på stadion innenfor sin tradisjon og identitet, og gjennom dette bidra til utvikling av supporterkultur og utvikling av supporterklubber rundt både herre- og kvinnefotballen
  • Ta initiativ til toveis åpenhet og samarbeid med premissleverandørene i norsk fotball: NFF, NTF, TFK og FotballMedia, samt med politiet
  • Fortsette å jobbe med nasjonale organisasjoner slik at supportere fortsatt blir anerkjent som viktige bidragsytere, og som en ressurs som gjør norsk fotball mer attraktiv, og at det dermed legges til rette for god supporterkultur ved prissetting og billettfordeling til nasjonale arrangementer
  • Involvere og mobilisere medlemsklubbene til felles innsats i saker av nasjonal interesse
  • Arbeide for forutsigbare og akseptable priser og forhold for bortesupportere
    Arbeide for ytterligere legalisering av pyroteknikk, med spesielt fokus på Stemningspyro

Øvrige oppgaver for styret:

  • Håndtere mediahenvendelser, og oppsøke media ved behov
  • Engasjere seg internasjonalt gjennom FSE, og søke kontinuitet i det skandinaviske samarbeidet ved felles interesser
  • Fortsette å støtte opp om supporterkoordinatorrollen, og være part i saker som berører dette på nasjonalt nivå
  • Arrangere supporterseminaret 2025

 

Protokoll årsmøte

Skrevet av Bjørnar Posse Sandboe, ressursperson NSA og styreleder Stabæk Support

Like etter protestene og debatten i forrige serierunde ble det publisert en artikkel på Norges Fotballforbunds hjemmeside. Der ble det slått fast at «fakta er 31 VAR-avgjørelser på de første 122 kampene». Noen supportere opplevde dette som merkelig, fordi vi kunne telle opp mot 12-15 bare i våre egne kamper. Da er det på tide å utøve god gammel tradisjon; dobbeltsjekke påstander fra NFF for å se om det de sier virkelig stemmer.

Vi har talt opp VAR-situasjoner i de første 15 serierundene. Kamp for kamp, minutt for minutt og hva slags situasjon som sjekkes. Fellesnevneren er at spillere og supportere må vente på at VAR skal se på en situasjon. Dokumentet med alle tallene er tilgjengelig her.

Fakta er (egentlig):

  • 73 VAR-situasjoner i løpet av de første 122 kampene
  • 88 VAR-situasjoner i løpet av de første 155 kampene
  • 63 kamper uten VAR-situasjon (155 kamper)
  • I 20 kamper er det 2 eller flere VAR-situasjoner (155 kamper)

Det vil si at vi sitter igjen med godt over dobbelt så mange VAR-situasjoner (73 mot 31) som Fotballforbundet oppgir. Hvorfor? Noe av årsaken er at de legger en del kriterier til grunn for å kalle det en VAR-situasjon slik de ser det. Da publikum og spillere måtte vente i 7 minutter i Skien på en mulig offside, ble dommerens avgjørelse om å godkjenne målet stående. Det blir dermed ikke talt med som en VAR-situasjon hos NFF. Men det oppleves i aller høyeste grad som en VAR-situasjon av alle oss andre, og de 7 minuttene er det ingen som får tilbake.

Ekte tid for ekte mennesker

5604 tilskuere hadde møtt opp på stadion i Skien. Hver av dem måtte vente 7 minutter på VAR. Det tilsvarer til sammen 654 timer, eller 27 døgn med venting. 27 døgn med menneskeliv er brukt opp på tull og tøys i VAR-rommet, og for NFF er det ikke engang en VAR-situasjon.

Påstanden om bare 31 VAR-situasjoner ble referert til i mange av landets riksdekkende medier og det er sannsynlig at den samme informasjonen sendes ut til klubbene. Det er ikke bare å sminke sannheten, det er en helt uærlig fremstilling av situasjonen. Publikum og klubbene blir forsøkt påvirket til å tro at VAR ikke er så ille som de tror. Og dét er faktisk et alvorlig problem som på ingen måte er nytt for fotballforbundet. Enten det handler om motstand mot regnbuefarger i cornerflaggene eller forfalskede bilder for å advare mot pyroteknikk.

Denne gjentakende bruken av alternativ «fakta» må slås ned på. Det er i flere tilfeller direkte løgn. Selv om Terje Hauge kan telle 31 situasjoner han synes er en VAR-situasjon, er det så langt fra sannheten for titusenvis av supportere at det er fristende å kalle det usant. Se for deg samme triksing med tall bli brukt andre steder i samfunnet.

Ikke bare koster det den tiden det tar. Istedenfor å glede oss over en mulig kampavgjørende scoring, blir vi stående mens vi venter på at noen et helt annet sted skal vurdere en situasjon utifra dårlige bilder og vinkler. En avgjørelse i tilsvarende situasjon kan gi forskjellig utfall fra runde til runde. Det ødelegger øyeblikkene. Det ødelegger hovedmotoren til at folk slipper andre ting og drar på fotballkamp.

«Klubbene vil ha VAR»

Prosessen med å innføre VAR har også blitt beskrevet som lite grundig og med korte frister. Det at flertallet (alle klubber utenom Lillestrøm) stemte «for» VAR har blitt brukt flittig, men det er ikke det samme som at 31 av 32 klubber ville ha VAR. Dette betyr at 32 klubber på kort tid får et omfattende forslag lansert av sin interesseorganisasjon i fanget, og ikke rekker å behandle eller forankre standpunktet nok til å eventuelt stille seg i opposisjon. Nå kastes de 31 klubbene under bussen som klubbene «som ville ha VAR».

Avstemmingen hos klubbenes interesseorganisasjon ble offentliggjort 18. oktober 2021. I forkant av avstemmingen hadde ingen av klubbene mulighet til å kalle inn til et ekstraordinært årsmøte i henhold til sine vedtekter. I praksis kunne NTF derfor slå i bordet med et stort flertall klubber som stemte for gjennom daglige ledere, uten at det ble forankret i klubbenes øverste organer.

Vi kan være ganske trygge på at klubbene fikk presentert VAR som noe som ville komme uansett, og at det ville fungere bedre enn vi har sett til nå. Og at det ikke var noe poeng å stille seg i veien for en helt naturlig utvikling. Det gjør at det koster mer å stille seg negativ. I samme stil får vi jevnlige beskjeder i dag om at «VAR er kommet for å bli». Den motstanden vi kommer med er fåfengt. Eller?

Det er vi som bestemmer

Som med Qatar-saken er det klubbdemokratiet som bestemmer. Dersom supporterne får flertall for et forslag om å legge ned VAR på klubbenes årsmøter, blir det slik. Det er egentlig litt pussig å se hvor lett deler av ledelsen i norsk fotball tar på dette, kun et par år etter at det ble satt i gang et enormt apparat for å hindre supporterne i å påvirke klubbene i Qatar-saken. Det kan være ordinær optimisme, fornektelse eller at man er så vant med at det holder å overbevise et Teams-møte – uansett årsak pleier realismen å sige inn etter hvert. Da kommer gjerne noen utspill om at ledelsen har noe mer forståelse for situasjonen, og lover å gjøre det bedre fra nå. Men det skjer ingenting før du gjør noe selv.

Hver eneste person som er medlem i sin klubb kan sende inn et årsmøteforslag om å skrote VAR. Da må saken behandles på klubbens årsmøte. Man må ha vært medlem i minst 1 mnd før årsmøtet for å kunne avgi stemme. Så meld deg inn i klubben din og bli med på å bestemme hva fotballen skal være for oss. Det finnes mange nok eksempler på sterke aktører som vil ta snarveier rundt demokratiet for å få det som de vil.

De kommende rundene vil det være enda flere protestaksjoner på arenaer i hele landet. Det er viktig for å synliggjøre motstanden. Men det avgjørende grepet gjør du når du sender inn forslag og stemmer på klubbens årsmøte. Du rekker faktisk skrive og sende det på under 7 minutter. Da rekker du fint å være klar når dommeren blåser kampen igjen etter en VAR-sjekk, som ifølge Fotballforbundet ikke er en VAR-situasjon.

Read More

Over flere år har det blitt gradvis mindre interesse for vår mest tradisjonstunge turnering, Norgesmesterskapet i Fotball. Tilskuertallene har gått nedover og rettighetshaver for radio og TV nedprioriterer turneringen. Med unntak av første og andre runde, og selve cupfinalen, er de ulike rundene lite besøkt. Årets finale, som ikke var i nærheten av å bli utsolgt, må være et varsku.

NFF foreslår i et intervju med NRK 30. april å endre når på året NM skal startes og avsluttes. Det åpnes for finale både på våren og sommeren. I forslag til terminliste er cupen også foreslått som en komprimert turnering som i sin helhet foregår på våren

NSA mener at forslaget fra NFF ikke angriper hovedutfordringene med NM, nemlig at turneringen er nedprioritert over tid, og supportere prises ut av finalen.

NSA mener at

  • Cupfinalen skal spilles på høsten. Hvem som vinner de gjeveste titlene i norsk fotball skal bestemmes på tampen av sesongen, ikke i begynnelsen av neste. Tradisjoner betyr noe.
  • Cupen må avvikles i løpet av én sesong. Går turneringen over to år kan det bli kunstig lang pause mellom runder, slik som i 2022/2023. Videre kan store deler av en spillerstall byttes ut mellom sesongene. En klubb kan i teorien stille med ny elver når cupen kommer i gang igjen. Når man konkurrerer i en turnering bør det være samme lag som konkurrerer hele veien.
  • NFF må stille tøffere krav til rettighetshaver. Skal cupen fenge folket må produksjonen på TV og radio holde god kvalitet. Kamper fra alle runder må sendes på TV, og særlig første runde, samt kvartfinaler, semifinaler og finaler må få gode sendeflater.
  • Cupfinalen skal være supporternes festdag. En større andel av billettene til kampen må gå til lagene som skal spille finalen, hvis det er etterspørsel. De øvrige billettene bør prises rimelig, slik at også nøytrale tilskuere blir fristet til å ta turen. Kamptidspunkt må ta hensyn til tilreisende supportere. Fulle tribuner er viktigere enn å maksimere billettinntektene på dagen.
  • Fokus på tradisjoner. Vi må opprettholde tradisjoner som gir kampen prestisje. NFF bør tilstrebe at statsoverhode, statsminister og fotballpresident er tilstede på begge finaler.
Read More

20.juni 2021 er det ekstraordinært forbundsting som blant annet skal behandle spørsmålet om en norsk boikott av VM i Qatar. Alle fotballklubber i Norge kan delta på det digitale tinget ved å melde seg på via denne siden innen 11.juni.

Et samlet supporter-Norge stiller seg bak mindretallsinnstillingen fra Qatar-utvalet til NFF. Vi mener klubbene på Fotballtinget 20.juni bør vedta en boikott av verdensmesterskapet 2022 om det foregår i Qatar. Dersom mesterskapet blir flyttet til et annet arrangørland hvor det ikke er dokumentert systematiske og grove menneskerettighetsbrudd vil Norge delta om vi kvalifiserer oss.

Begrunnelse

Fotball-VM i Qatar er så langt det verste eksempelet på hvor langt fotballen har beveget seg fra sin opprinnelige idé og de verdiene fotballen skal kjennetegnes av. Qatar-VM er ikke bare et virkemiddel i propagandaapparatet til et diktatur som systematisk bryter menneskerettighetene, men har også i seg selv skapt mye menneskelig lidelse og mange dødsfall. Dette er et problem fotballen selv har skapt, og det er fotballen – både NFF og FIFAs – ansvar å rydde opp. Qatar-utvalgets rapport er en knusende dom over både det norske og det internasjonale fotballforbundet for nærmest fraværende press for å forbedre menneskerettighetene i Qatar. Vi er enig med utvalget i at det nå er tid for handling, men vi er uenig i at vi skal bruke enda mer av de virkemidlene som så langt ikke har gitt resultater.

Qatar-rapporten viser det vi allerede visste: Arbeidsforholdene i Qatar er ekstremt dårlige, og mennesker blir utnyttet og misbrukt. Landet har innført visse lovendringer, men har skapt minimalt med konkrete forbedringer for vanlige mennesker og gjestearbeidere, selv ti år etter tildelingen. Det er for seint å skape forandringer nå, og vi har ingen tro på at tiden frem mot mesterskapet vil gi forandringer som gjør det moralsk akseptabelt at vi spiller fotballkamper som har krevd mange, mange liv for at vi skal få spille. Vi aksepterer heller ikke at det norske landslaget bidrar til å spre glans over det qatarske regimet og FIFA når vi vet hvilke forhold mesterskapet er bygget under.

Vi må sette en grense for hvor mye menneskelig lidelse vi kan akseptere for at vi skal få spille og se på fotballkamper. Og når denne grensen trås over, må vi være villig til å bruke det mest drastiske virkemiddelet vi har, nemlig å ikke spille disse fotballkampene. Selv om vi støtter Qatar-utvalgets 26 krav til fotballforbundet, har vi ingen tro på at “dialog med krav” vil skape nødvendige endringer. Dialog med krav krever at det også følger med konsekvenser når kravene ikke innfris. Det er vanskelig å se noen tilfeller hvor boikott vil kunne være aktuelt om det ikke er det i Qatar. Hvilke overgrep må til i fremtiden før vi setter foten ned og sier “dette vil vi ikke være en del av”?

Flertallet i Qatar-utvalget greier ikke å gi et svar på hvor tålegrensen går for menneskerettighetsbrudd i vårt navn. Konsekvensene av at vi ikke er villige til å sette grenser kan bli enorme. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil bli verre mesterskap i fremtiden når ingen er villige til å sette makt bak kravene om en mer human og rettferdig fotball. FIFA-presidenten pleier for tiden svært gode relasjoner med Saudi-Arabia, en annen autoritær stat som satser mye penger på å forbedre sitt omdømme gjennom idretten. Utvalgsflertallets ønske om “dialog med krav” fremstår utrolig naivt når vi ser hvilke krefter som ser fotballen som en gylden mulighet til å renvaske sitt renommé og dekke til grove menneskerettighetsbrudd. Hovedspørsmålet bør ikke være hvilke konsekvenser en boikott vil ha, men hvilke konsekvenser det vil ha å delta. Deltar vi på dette, legitimerer vi regimet i Qatar og bidrar til å gjøre staten stueren til tross for sine åpenbare menneskerettighetsbrudd. Den internasjonale fotballen vil bli verre og føre til mer elendighet for flere mennesker i årene fremover.

Det største problemet i fotballen er FIFA. Qatar-utvalgets tidslinje over hva FIFA har gjort for å påvirke menneskerettighetssituasjonen i sitt eget mesterskap er sjokkerende blank. Alle juridiske endringer som har skjedd i Qatar har kommet etter press fra internasjonale organisasjoner, mens fotballen ikke har gjort noen ting. FIFA er en gjennomkorrupt og hensynsløs organisasjon som utelukkende bryr seg om penger og goder til sine egne ledere. Megarike aktører med tvilsomme hensikter er mer enn villige til å tilby dette i bytte mot å få bruke fotballen som propaganda. Utvalgets tidslinje viser med all tydelighet hvor lite den øverste fotballedelsen bryr seg om dem som sørger for at mesterskapene kan gjennomføres. Samtidig viser flertallets anbefalinger en naiv holdning til hvilken type organisasjon FIFA er. Vi har ingen tro på at FIFA kommer til å forandre seg og faktisk jobbe for en absolutt nødvendig forbedring av fotballen uten at medlemslandene faktisk setter klare grenser for hva fotballen kan stå for. Forandringen må komme nedenfra og opp, med klare krav og ikke minst konsekvenser når kravene ikke oppfylles.

Verken dialog eller boikott vil dessverre ha noen effekt for de arbeiderne som har lidd og dødd i Qatar. Men en boikott vil skape en presedens for fremtiden og gi et klart signal om hvilke grenser FIFA og arrangørlandene må manøvrere innenfor. En norsk boikott vil være et modig standpunkt som vi tror vil skape store ringvirkninger i hele verden og skape et internasjonalt press for å flytte mesterskapet. Det er store flertall for boikott av Qatar-VM i land som Tyskland, USA, Nederland og Danmark. Stadig flere på grasroten går i bresjen for gjennomgripende forandringer av fotballen, noe vi for eksempel har sett i opprøret mot Superligaen. Den norske boikottdebatten og landslagets markeringer viser hvor stor betydning våre handlinger kan ha. Vi står ikke alene i verden om vi velger å ikke spille fotball i Qatar – vi står sammen med breie flertall av vanlige mennesker og fotballelskere. Norsk fotball har nå en unik sjanse til å gå foran i kampen for en annen og mer rettferdig fotball. Qatar-utvalgets rapport viser tydelig at det er absolutt nødvendig og på høy tid. Denne muligheten til å skape endring har vi fordi vi har en engasjert medlemsmasse og et fotballdemokrati vi kan være stolte av.

Denne saken er kanskje den viktigste norsk fotball har blitt stilt overfor siden krigen. NFF har brukt betydelige krefter på å spre skremsel om hvilke negative økonomiske konsekvenser en boikott vil ha for norsk fotball og klubbene. Vi er derfor glad for at Qatar-utvalget gir så tydelig kritikk av det utrolig svake tallgrunnlaget NFF har lagt frem. Uansett må ikke saken reduseres til noe mindre enn den er: Dette handler ikke om kortsiktige konsekvenser for norsk fotball. Det handler om hvordan fotballen skal være i fremtiden. Et nei til VM i Qatar er et nei til en korrupt fotball som fører til lidelse og død. Det er samtidig et ja til en bedre og mer rettferdig fotball.

PS! NFFs verdier er Trygg, Inkluderende og Modig. “Verdiene bruker vi i alle vurderinger og beslutninger”, står det skrevet. Det er NÅ vi har muligheten til å vise at det stemmer!

Signert av: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Les nærmere begrunnelser for innstillingen her:

Andre referanser:

Kommentarer til Qatar-rapporten og forbundsstyrets innstilling:

1. Boikott som virkemiddel 

Hovedargumentet til at flertallet i Qatar-utvalget ikke anbefaler boikott, er Sigmund Lolands akademiske gjennomgang av boikottaksjoner og effekten av disse gjennom historien. Vi mener utvalget her fremstår totalt ukritisk til en rapport som sier svært lite om den konkrete situasjonen vi står i nå. Loland prøver i sin tekst å presse ulike boikotter gjennom historien inn i noen akademiske båser, og greier dermed ikke å forstå at Qatar-saken er historisk ny. Qatar-VM handler om en fotball som er på ville veier: Det handler om korrupsjon ved tildelingen, sportsvasking av et autoritært regime og massive overgrep mot mennesker som direkte konsekvens av fotballens handlinger.  I tillegg handler det om at et land totalt blottet for forutsetninger for å arrangere et fotballmesterskap faktisk har fått det. Det er ikke mulig å redusere saken til å bare handle om hva som gir effekt på arbeidsforholdene i Qatar, slik Qatar-utvalget og Loland-rapporten gjør.

Boikott handler for oss om å si at dette aksepterer vi ikke, vi vil ikke være med på det lenger. Loland ville nok klassifisert dette som “signalering”, altså å flagge et moralsk standpunkt. Men i praksis betyr det også at Norge som fotballnasjon må bidra til at den moderne fotballen faktisk endrer seg. I tillegg må vi skape et internasjonalt press for å få det til. 

Loland spør i rapporten: “Hvilken boikott snakker vi om i Qatar-spørsmålet?” Svaret går over ni tekstlinjer som bare prøver sette den aktuelle saken inn i en teoretisk og begrepsmessig bås, fremfor å faktisk prøve å forstå hva som ligger til grunn for ønsket i den virkelige verdenen.

En rettmessig boikott

Sammenligninger med boikott av Moskva-OL i 1980 – som i mye større grad handlet om storpolitiske spørsmål – er ganske meningsløse. Det er imidlertid én sammenligning som er relevant, nemlig arbeideridrettens boikott av OL i Berlin i 1936. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ville ikke reise og spre glans over Hitlers propagandaarrangement, og reiste derfor heller til de alternative lekene i Barcelona (flyttet til Amsterdam) sammen med arbeideridrettsforbund fra andre land. I likhet med Qatar-saken var dette ikke et initiativ fra politisk hold, men fra deler av idretten selv som ikke ville delta og legitimere et regime. Sett i ettertid er det få som vil hevde at AIF gjorde et feil valg ved å boikotte OL i 1936. Det er heller ikke mange som vil hevde at de som faktisk deltok i disse lekene ikke bidro til å spre glans over Nazi-Tyskland og å styrke Hitlers makt. Vi skal ikke sammenligne Qatar med datidens Tyskland, men begge arrangementene er klare sportsvaskingsarrangement som har som sitt viktigste formål å skape positiv PR om landenes regimer. I tilfellet Qatar har vi i tillegg problemene som er nevnt over: Korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og manglende forutsetninger for å ha arrangementet.

Loland nevner 1936-boikotten, men gjør det lett for seg selv ved å rett og slett slå sammen OL-boikotten med idrettsstreiken under andre verdenskrig, selv om dette var en helt annen boikott. Han konkluderer dermed med at boikotten ble gjennomført i en ekstremsituasjon hvor alle dialogmuligheter var brutt. Dette er sikkert en rett beskrivelse av perioden 1940-45, men ikke av situasjonen i 1936, da store deler av det politiske Europa mente at Hitler burde snakkes med.

Verken Loland eller Qatar-utvalget viser noe reelt ønske om å forstå hvorfor boikottbevegelsen har blitt så stor i Norge og verden. Det handler ikke bare om å forbedre arbeidsforholdene i Qatar, men om å forandre fotballen slik at den svært negative utviklingen vi står inne i ikke fortsetter, men snur til det bedre. Og det handler om å faktisk ikke bidra til å ikke spre glans over et regime og et internasjonalt fotballforbund som vi umulig kan identifisere oss med.

Tilstedeværelse og fravær

NFF-styret legger i sin innstilling vekt på at alle organisasjoner som jobber med arbeidstaker- og menneskerettigheter anbefaler at “vi” er til stede i Qatar og ikke stiller oss på sidelinjen ved å boikotte. Det nevnes ikke at Raftostiftelsen mener at NFF bør boikotte VM i Qatar, og heller ikke at store deler av norsk fabevegelse – blant annet Arbeidsmandsforbundet og flere avdelinger i Fellesforbundet – mener det samme. Det nevnes heller ikke at Amnesty prinsipielt ikke tar stilling verken for eller mot boikott.

For det andre er ikke påstanden sann. Ifølge det som faktisk står i Qatar-rapporten, påpeker organisasjoner som ILO, BWI, ITUC og Amnesty at arbeidstaker- og menneskerettighetsorganisasjoner bør være til stede for å påvirke situasjonen i Qatar. Dette er det ingen som er uenig i. Men fotballen må ikke være til stede i Qatar. Qatar-utvalget viser at FIFA har gjort ingenting for å forbedre forholdene i Qatar, og innsatsen til NFF har vært minimal. Amnesty sier eksplisitt at FIFA står helt på sidelinjen i arbeidet med å forbedre menneskerettighetene i landet, mens andre organisasjoner gjør jobben. 

Fotballen har altså ikke vært til stede i det hele tatt de siste ti årene. Tilstedeværelsen begrenser seg dermed til de ukene verdens fotballstjerner løper rundt på de nybygde stadionene og skaper positiv oppmerksomhet rundt den autoritære gulfstaten. Dette er direkte negativt for menneskerettighetene. I nyere tid har vi for eksempel sett at forholdene har blitt verre i Russland og Putins makt har blitt større etter OL i 2014 og fotball-VM i 2018. Selv om det var en del negativ pressedekning om korrupsjon og slavelignende arbeid rundt forberedelsene til VM i 2018, ble mesterskapet til slutt en enorm suksess for Putin og det russiske regimet. Også Qatar-VM kommer til å bli en stor PR-suksess når alt kommer til alt, med mindre vi faktisk velger å ikke være til stede.

Loland viser i sin rapport at boikott som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter har gitt full suksess i oppunder 30% av tilfellene i historien, og delvis suksess i rundt 20%. 20% av boikottene har mislyktes. Qatar-utvalget konkluderer med at boikott ikke er et effektivt virkemiddel. Det er en konklusjon som er ganske søkt så lenge man ikke sammenligner effekten med andre virkemidler. Hvor stor er sjansen for å forbedre menneskerettigheter og stoppe sportsvasking i fotball dersom vi spiller kamper i Qatar? Dette vet ingen, men vår påstand er at sjansen er langt større for å gjøre fotballen verre enn å gjøre den bedre.

Når er grensen nådd?

Vi vil også legge til følgende formulering fra Qatar-utvalget: “Avsløringer før mesterskapet om uakseptable forhold som verken FIFA eller arrangørene viser vilje eller evne til å ta tak i, vil kunne endre forutsetningene for anbefalingene.” Omtrent samtidig som rapporten kom ut, ble to store nyheter kjent. For det første forsvinningen av arbeideraktvisten Malcolm Bidali, som etter hvert viste seg å være arrestert av qatarske myndigheter fordi han utgjorde en “sikkerhetstrussel”. For det andre at FIFA i skjul støttet opprettelsen av Superligaen helt til nyheten om den ble offentliggjort. Saken har ikke direkte sammenheng med Qatar, men viser likevel hvor skakkjørt FIFA er. Uakseptable forhold har med andre ord allerede blitt avslørt – er det nå tid for å endre forutsetningene for anbefalingene? Hvis ikke, hvor langt må det gå før vi sier at nok er nok?

Vi som er på grasroten har ingen tro på at dialogen med disse aktørene fører til annet enn at fotballen og verden blir verre. Qatar-utvalgets anbefalinger er naive og bidrar til å beskytte de rike og mektige mot virkemidler som de faktisk frykter. Men som Magnus Forsberg skriver i Dagsavisen: “Til syvende og sist er det likevel ikke pampene som bestemmer, men hele fotballfamilien. Vi får rett og slett se. Kanskje supporterne, klubbene og grasrota igjen kan redde fotballens sjel fra fotballens sjefer.” 

2. Om FIFA

Qatar-utvalget mener at NFF må føre en tydeligere dialog med krav overfor FIFA. Dette krever at FIFA er en organisasjon det går an å føre en samtale med og påvirke gjennom fornuft. Det er det ingenting som tyder på at det er. Andreas Seliaas skriver på idrettspolitikk.no om hvor liten forståelse Qatar-utvalget viser for hvilken organisasjon FIFA er. Gianni Infantino har antakelig gjort det internasjonale fotballforbundet enda verre og mer korrupt enn under Sepp Blatters ledelse. Presidenten pleier svært nære relasjoner med Saudi-Arabia, sparker ut kritiske røster av egen organisasjon og inngår hemmelige avtaler om turneringer. Qatar-utvalget skriver at Superligaen viser at fotballen er på ville veier – i etterkant av rapporten ble publisert ble det avslørt at Superliga-planene egentlig var støttet av FIFA.

Utvalget beskriver utviklingen i FIFA som “positiv”. Hvordan de har kommet til den konklusjonen er vanskelig å forstå, og rapporten er svært selvmotsigende. I likhet med Qatar har FIFA gjennomført noen papirendringer for å styrke menneskerettighetsarbeidet, men i den konkrete beskrivelsen av hva FIFA faktisk har gjort er det lite og ingenting å spore av positive endringer. Tvert imot. Utvalget skriver selv: I 2016 innførte FIFA en klausul om menneskerettigheter i sine vedtekter, og året etter en policy for menneskerettigheter. Men hva skjer i praksis? I 2019 tildeler FIFA klubb-VM til Kina etter en lukket prosess. Samme år tar FIFA initiativ til å utvide VM 2022 fra 32 til 48 land, og å spille kamper også i Qatars naboland: Saudi Arabia, Forente Arabiske Emirater, Bahrain, Oman og Kuwait. Ikke bare vender forbundet det blinde øyet mot overgrepene i Qatar, de ønsket altså så seint som for to år siden å også spille VM i de andre gulflandene.

På FIFA-kongressen 21.mai fikk vi en test på “den nye dialogen”, da de nordiske landene tok opp bekymringer for FIFAs arbeid med menneskerettigheter i Qatar. Infantino leste på mobilen mens den finske fotballpresidenten holdt sitt innlegg, før Infantino gjentok sitt mantra om at Qatar-VM blir det største og beste VM noensinne. FIFA-kongressen vedtok også å gå videre med Saudi-Arabias forslag om å utrede muligheten for VM annethvert år, en idé som passer perfekt inn i Infantinos drømmer. Dette er nok et eksempel på at utviklingen i FIFA er svært negativ. 

FIFA er en gjennomkorrupt organisasjon som er umulig å ha noe tillit til. Flertallet i Qatar-utvalget fremstår naive når de foreslår at NFF skal ha dialog med et internasjonalt forbund som utelukkende forstår makt og penger. Utvalget har rett i at presset mot Qatar må gå via FIFA som ansvarlig for VM-arrangementet. Men fortsatt påvirkning gjennom dialog – uten konkrete konsekvenser – med et forbund som bare blir verre og verre er utopisk. Skal fotballen kunne reelt endres, må det langt skarpere virkemidler til. FIFA-toppene kommer aldri til å jobbe for forandring, dette må komme fra medlemslandene selv. Norge kan gå i front for et internasjonalt press mot FIFA for å flytte VM 2022, og på den måten bidra til at forbundet faktisk må ta hensyn til menneskerettigheter i praksis og ikke bare på papiret.

3. Økonomiske konsekvenser av en boikott

Qatar-utvalget kritiserer NFF for å ha lagt frem for svake beregninger av de økonomiske konsekvensene for utvalget. Det er en underdrivelse. Notatet fra NFF-administrasjonen om konsekvenser ved en norsk boikott er preget av overdrivelser og kan se ut til å være skrevet for å skape et bilde av at absolutt alt vil gå galt for norsk fotball dersom forbundstinget stemmer for en boikott. Både klubbutvikling i kretsene og inntekter fra spillersalg vil lide dersom vi velger å ikke spille VM-kamper i Qatar! Notatet kommer med så mange påstander at det er vanskelig å ha god tillit til fremstillingen.

“En Qatar-boikott vil være svært alvorlig for norsk fotball”, heter det i notatet. En annen og mer edruelig måte å si det på er “Norges Fotballforbund vil kunne miste omtrent 20% av inntektene i året 2021”, noe som ikke er uvanlig for bedrifter og organisasjoner. Og dette er dersom beregningene faktisk stemmer. Vi vil sette en del spørsmålstegn til forutsetningene og de økonomiske beregningene NFF har lagt frem i sitt alternative budsjett.

Feil forutsetninger og manglende juridiske vurderinger

Det estimerte inntektstapet på 205 millioner i NFFs alternative budsjett forutsetter at Norge ikke deltar i kvalifiseringsspillet til VM. Vi ønsker å presse FIFA til å flytte mesterskapet bort fra Qatar, og mener at Norge bør spille VM dersom det gjennomføres i et land hvor det ikke er dokumentert grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Den logiske konsekvensen av dette er at vi bør spille kvalifiseringskampene som planlagt for å holde oppe presset mot FIFA. Vi er derfor på ingen måte enig i hovedforutsetningen i NFFs regnestykke.

I beregningene legger tydeligvis uansett NFF til grunn at vi blir ekskludert fra kvaliken dersom tinget går inn for boikott av Qatar: “Hvis FIFA eller UEFA får vite at Norge ønsker å boikotte mesterskapet, vil de trolig kaste oss ut av kvaliken”, sier økonomisjef Kai-Erik Arstad til VG.  Dersom FIFA (eller UEFA) velger å ekskludere Norge fra kvalifiseringsspillet som følge av et boikottvedtak, kan det stille de økonomiske konsekvensene på hodet. Over halvparten av NFFs estimerte tap – 108 millioner – er erstatningskrav fra fjernsyn og motstanderlag. Erstatning er komplisert juss, og NFF viser ingen juridiske vurderinger av om Norge faktisk vil være erstatningsansvarlig i en slik situasjon.

Krav om erstatning må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Om vi skal kunne ta NFFs regnestykker på fullt alvor må de bygges på mange ulike rettslige grunnlag. I hovedsak må tre vilkår være oppfylt for å kunne kreve erstatning: 

  1. Ansvarsgrunnlag (“du ødela bilen min”)
  2. En skade som reint praktisk fører til et faktisk økonomisk tap (“jeg må betale for å reparere bilen”)
  3. En rimelig årsakssammenheng (“kostnaden til reparasjon kom fordi du ødelagte bilen min”)

Om FIFA kaster Norge ut av kvalifiseringen fordi fotballtinget har tatt et rettmessig valg om å ikke spille eventuelle VM-kamper i Qatar, er det svært vanskelig å finne forhold som tilsier at det foreligger grunnlag for andre aktører å rette erstatningskrav mot NFF. Det er derimot mulig at NFF kan rette erstatningskrav mot FIFA for tapte inntekter.

Det er med andre ord lite juridisk grunnlag for å regne inn erstatningskrav på 108 millioner dersom Norge blir kastet ut av kvalifiseringen. Det er mange vurderinger som må gjøres i slike tilfeller, og vurderingene vi har vist over er langt fra uttømmende. Men heller ikke NFF har gjort det sannsynlig at det faktisk vil være grunnlag for å kreve så store erstatninger.

Lite sannsynlige beregninger

I NFFs notat til Qatar-utvalget er det regnet inn 51 millioner i tapte sponsorinntekter som følge av et boikottvedtak. I det alternative budsjettet til fotballtinget er summen brått justert ned til 19 millioner. Josimar har spurt de største sponsorene om de vil trekke seg som følge av et boikottvedtak, hvor alle svarer “nei”. NFF skriver i sitt notat at de ikke vil spørre sponsorene om hvordan de vil stille seg til en hypotetisk situasjon fordi det – av en eller annen grunn – er “utidig” og “uryddig”. Men helt uavhengig av enkle faktasjekker er det mulig å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et faktisk tap. Hvor sannsynlig er det at sponsorer faktisk trekker tilbake deler av sine midler fordi et flertall av norske fotballklubber tar et verdibasert valg om å ikke spille VM-kamper i Qatar? Svaret er selvsagt at det er svært lite sannsynlig, siden det vil være et enormt omdømmetap for sponsorene.

Det samme gjelder flere av erstatningskravene som er regnet inn. Hvor sannsynlig er det for eksempel at det nederlandske forbundet vil kreve NFF for erstatning for tapte inntekter (dersom det skulle finnes juridisk grunnlag for et slikt krav)? Et klart flertall av nederlendere støtter en boikott av Qatar-VM, og omdømmetapet for det nederlandske forbundet vil være stort om de sanksjonerer Norge for å gjøre et prinsipielt valg. 

Dersom Norge skulle bli kastet ut av kvalifiseringen er det mest sannsynlige scenariet uansett at kampene blir spilt som planlagt som privatlandskamper. Dette vil være i alle parters interesse, både sportslig og økonomisk. Og spiller Norge landskamper, enten det er kvalifiseringskamper eller privatkamper, vil også tapte TV-inntekter være mindre relevant. Slik vi leser informasjonen fra NFF er tv-avtalen avhengig av landskamper og det er ingen som har argumentert for at det norske landslaget ikke skal spille kamper hvis tinget vedtar en boikott.

Når det gjelder beregning av tapte billettinntekter på hjemmekampene, fremstår heller ikke hele dette tapet som veldig sannsynlig i praksis. NFF har budsjettert med nesten 20 millioner i billettinntekter i 2021, men uavhengig av boikott og eksklusjon fremstår det lite sannsynlig at budsjettmålet blir nådd i en pandemi og med kvalifisering til et historisk upopulært VM. Å estimere et tap av billettinntekter på 15 millioner for fire hjemmekamper virker overdrevet i praksis.

Vi registrerer også at NFF ikke har lagt inn noen vesentlige kostnadsbesparelser i sine estimat, selv om de legger til grunn at landslaget ikke skal spille kamper. Økonomifremstillingen ser også her ubalansert ut. Fremfor å gjøre realistiske beregninger, kan det virke som NFF prøver å beregne inn så store tap og så få innsparinger som mulig i sitt grunnlag.

Misvisende fremstilling av egenkapital

NFF foreslår i sitt alternative budsjett å bruke egenkapital til å dekke en fjerdedel av det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Resten av tapet skal dekkes av kutt i driften. Men NFF fremstiller sin egen egenkapital på en måte som er misvisende. I VG sier Kai-Erik Arstad at NFF har en “fri egenkapital” på rundt 100 millioner kroner. Det blir også i det alternative budsjettet fremstilt  som om det er 117 millioner forbundet har å rutte med. Dette er misvisende.

Det viktige spørsmålet er: Hvor mye penger har NFF? For å finne ut av det, blir det mest riktig å se på regnskapet for hele konsernet, ikke bare morselskapet. I konsernet finnes også NFF-eide selskaper som AS Ullevaal Stadion og Idrettens Helsesenter AS. Konsernet har totalt en offisiell egenkapital på 356 millioner (se side 144 i årsrapport 2020), altså langt mer enn det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Inkludert i denne egenkapitalen ligger 54 millioner som er øremerket andre formål. Det er misvisende å si at si at disse pengene ikke kan brukes til å dekke eventuelle tap ved en boikott – det krever ikke mer enn et vedtak om å endre øremerkingen.

I tillegg til dette er verdien av Ullevaal Stadion bokført til kostpris. Dette er verken uvanlig eller urimelig, men dersom målet er å finne ut hvor mye penger og verdier NFF faktisk har, bør det gjøres en ny verdivurdering. Med en ny verdivurdering av bygg og stadion, vil antakelig NFFs egenkapital vokse ganske mye. Så mens NFF utad fremstiller det slik at NFF “bare” har 100 millioner til disposisjon, er realiteten at forbundet har langt mer midler. 

Oppsummering

Kort oppsummert er NFFs fremstilling av de økonomiske konsekvensene av en boikott på grensen til skremselspropaganda, fordi:

  1. Språkbruken i konsekvensutredningen er svært overdrevet
  2. Beregningene av de økonomiske tapene er ikke bygget på juridiske vurderinger av hva som utløser erstatningskrav
  3. Beregningene av økonomiske tap er ikke basert på realistisk sannsynlighet, men tilsynelatende på et ønske om å skremme kretser og klubber
  4. Fremstillingen av hvor mye penger NFF faktisk har er misvisende. Selv om beregningene av tapene mot formodning skulle stemme, har NFF nok egenkapital til å dekke tapet uten å kutte i driften

Hva faen skjedde egentlig denne uka? En opphetet debatt, et møte der ingen var enige i hva de var blitt enige om, og et direktorat som endrer på teksten når de siterer fra forskriftene som skal forby pyro. Dette blir langlesing.

Skrevet av:Bjørnar Posse Sandboe
Tidl. talsmann NSA i 6 år
Styreleder Stabæk Support

Da VIF og Lillestrøm møttes 26. oktober ble det lagt merke til. Omtalt som et trist kapittel for norsk fotball av noen, hyllet som en ramme man skulle hatt hver helg av andre. Bildene av en flaksende Ellefsen som prøver å stoppe kampen gikk sin seiersgang. Og debatten om hva som er lov og hva som skulle vært lov våknet igjen. Men fronten for pyro var mer unison enn tidligere.

Read More