On the 20th of June 2021 Norwegian football federation and its clubs will assemble for an extraordinary general meeting to discuss the question of a Norwegian boycott of the FIFA World Cup in Qatar. All football clubs in Norway can take part by registering online before the 11th of June.

Norwegian football fans are backing, in unison, the minority opinion of the NFFs Qatar comittee. We believe that on the 20th of June clubs should vote to boycott the FIFA World Cup if it is held in Qatar. If the World Cup is moved to another nation where serious, systematic human rights violations have not been uncovered, Norway should take part should we qualify.

Our Reasoning

The FIFA World Cup in Qatar is so far the worst example of how far football has strayed from its original idea and values. The Qatar World Cup is not just a propaganda tool for a dictatorship which systematically violates human rights, but has in and of itself caused human suffering and deaths. This is a problem football itself has created, and it is footballs – both the NFF and FIFAs – responsibility to clean up the mess. The NFF Qatar committee report is a devastating indictment of both the Norwegian and international FAs nearly non-existent pressure to improve human rights in Qatar. We agree with the commitee that the time for action is now, but we disagree that we should use even more of the remedies that has already been proven ineffective.

The Qatar report proved what we already know: The working conditions in Qatar are extremely poor, and people are being exploited and mistreated. The country has brought certain reforms, but in reality, very few concrete improvements have come to pass for ordinary people and guest workers, even ten years after being granted the tournament. It is too late to make change now, and we have no faith that the precious time left before the tournament can be used to bring about change that would make it morally acceptable to play football matches which has already come at a major cost of human life. We also do not accept that the Norwegian national team will be used to bring credibility to the Qatari regime and FIFA when we know the conditions this championship is built upon.

We must put a limit to how much human suffering we accept just so we can go and play and watch football. And when that line is crossed, we must be willing to use the most drastic measure we have – to refuse to play these matches. Even if we support the committee’s 26 demands to the FA, we have no faith that “dialogue with demands” will bring about change of any sort. For dialogue and demands to be effective they must come with consequences when demands aren’t met. It is hard to see any instances where a boycott would be on the books unless it also applies to Qatar. What future atrocities would it take for us to put our foot down and say “We don’t want to be a part of this?”

The majority of the NFF Qatar committee are unable to give an answer to where the limit is when it comes to human rights abuse in our names. The consequences of our unwillingness to set this limit could be huge. There is no reason to believe that worse championships won’t happen if no-one are willing to put some power behind the demands for a more humane and just football. The FIFA president has very close relations with Saudi Arabia, another authoritarian state investing a lot of money into propping up its world image through sport. The committees idea of “dialogue with demands” seems incredibly naïve when faced with the powers who are using football as a way to clean their image and cover up human rights abuses. The main question should not be what consequences a boycott will entail – it should be what consequences will taking part have? If we take part in this, we are legitimizing the Qatari regime and are helping to boost that regimes status despite obvious human rights violations. International football will get even worse and will lead to more misery for more people in the years to come.

The greatest problem in football is FIFA. The Qatar committee’s timeline of what FIFA has done to remedy the human rights situation at their own tournament is shocking. All legal reforms have come after pressure from NGOs, while football has done nothing. FIFA is a corrupt, ruthless organization who only care about money and benefits for their own leadership. Mega wealthy actors with shady agendas are more than willing to take part in this corruption so that they can use football for their own propaganda purposes. The committee timeline shows in no uncertain terms just how little footballs ruling elite care about the people working to make the tournament happen. At the same time the committee majority shows a naïve understanding of what kind of organization FIFA is. We have no faith that FIFA will change and actually work to make football better without its member nations putting clear limits to what football can stand for. The change must come from below and up, with clear demands and consequences when demands aren’t met.

No dialogue or boycott can save workers who have suffered and died in Qatar. But a boycott will set a precedent for the future and give a clear indication of limits for FIFA and host nations. A Norwegian boycott would be a brave standpoint we believe could cause ripples throughout the football world and mount international pressure to have the tournament moved. Polls show large majorities support a boycott in countries like Germany, The United States, The Netherlands and Denmark. More and more in the grass roots are voicing their support for meaningful change in football, which recently came to a head in opposition to the Super League. The Norwegian boycott debate and the protest by our national team has already spurred on action in other countries. We are not alone in the world if we choose to not take part in Qatar – we stand together with large majorities of ordinary people and football lovers. Norwegian football has a unique chance to spearhead the fight for a different and more just football. The Qatar Committee report clearly shows that this is absolutely necessary and about time. This is an opportunity to make change because we have a many members who are engaged and a football democracy to be proud of.

This case may be the most important to face Norwegian football since World War Two. NFF has used a lot of resources to spread fear of the negative economic consequences a boycott could have for Norwegian football and its clubs. We are therefore happy to see that the committee is very critical of the weak basis for the numbers NFF has put forward. Regardless, this case should not be reduced to something less than it actually is: This is not about short-term consequences for Norwegian football, its about what football should be like in the future. A no to the Qatar World Cup is a no to a corrupt football that leads to suffering and death. It is a yes to a better and more just football.

PS: NFFs declared values are safe, inclusive and brave. “These values are taken into every judgement and decision” they write. NOW is the chance to prove that it is true.

Signed by: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Our comments to the Qatar report and the committee’s conclusions:

Boycott as means of action

The main argument used by the committee majority to go against a boycott is based om Sigmund Lolands academic study of boycott action and the effect of these throughout history. We believe that the committee is blindly leaning on a report which says very little of the situation we are currently in. In his text, Loland is trying to squeeze boycotts through history into academic theories thus failing to understand that the Qatar case is historically new. The Qatar World Cup is about football going off the rails: About corruption during the awarding of the tournament, sportwashing of an authoritarian regime, and massive human rights violations against people as a direct consequence of the actions of football. It is also about a country completely lacking the prerequisites needed to be a host nation. It is not possible to reduce this case to only be about what helps working conditions in Qatar, the way the committee and the Loland report does.

To us a boycott is about saying that this is unacceptable, and we want no part of it. Loland would probably classify this as “virtue signalling”. But in practice it also means that Norway must contribute to changing modern football. And to create international pressure to make it happen.

Loland asks in his report “What boycott are we talking about in the Qatar question?” His answer is nine lines long where he simply tries to put the entire case into a theoretical category in stead of actually trying to understand what is the basis for the wish to change in the real world.

A just boycott

To compare this question of boycott to the 1980 Olympics in Moscow – which was about global cold war politics – is meaningless. One comparison makes sense, however: The Norwegian labour movement boycott of the 1936 Olympics in Berlin. The Workers Athletics Association refused to go and aid Hitlers propaganda tool, and therefore travelled to the alternative Barcelona Olympics (Moved to Amsterdam) together with worker athletes from other countries. As the Qatar question this was not an top-down political initiative, but parts of the sports world itself who decided not to go to help legitimize the Nazi regime. Today few people will argue that the decision to boycott Berlin was a mistake. Also, not many will argue that taking part in Berlin 36 did not help enhance the image of Nazi Germany and enhance Hitler’s power. We should not compare Nazi Germany to Qatar, but both tournaments are obvious sport washing spectacles whose primary reason was to create positive PR for the nations regimes. In the case of Qatar we have the added problems mentioned before: Corruption, human rights violations and a lack of prerequisites to host.

Loland does mention the 1936 boycott, but makes it easy for himself by simply banding it together with the sports strike during the second world war, even if this was a completely different kind of boycott. He concludes that the boycott took place in an extreme situation that all other options were exhausted. This might be a correct description of the situation in 1940-45, but not in 1936 when large parts of political Europe still felt Hitler should be reasoned with. Neither Loland or the Qatar Committee shows any real wish to understand why the boycott movement has grown so much in Norway and the world. It is not only about improving working conditions in Qatar, but about changing footballs trajectory out of this negative spiral and turn it onto something better. It is about not helping to bring glamour to a regime and international FA we simply cannot identify with.

20.juni 2021 er det ekstraordinært forbundsting som blant annet skal behandle spørsmålet om en norsk boikott av VM i Qatar. Alle fotballklubber i Norge kan delta på det digitale tinget ved å melde seg på via denne siden innen 11.juni.

Et samlet supporter-Norge stiller seg bak mindretallsinnstillingen fra Qatar-utvalet til NFF. Vi mener klubbene på Fotballtinget 20.juni bør vedta en boikott av verdensmesterskapet 2022 om det foregår i Qatar. Dersom mesterskapet blir flyttet til et annet arrangørland hvor det ikke er dokumentert systematiske og grove menneskerettighetsbrudd vil Norge delta om vi kvalifiserer oss.


Fotball-VM i Qatar er så langt det verste eksempelet på hvor langt fotballen har beveget seg fra sin opprinnelige idé og de verdiene fotballen skal kjennetegnes av. Qatar-VM er ikke bare et virkemiddel i propagandaapparatet til et diktatur som systematisk bryter menneskerettighetene, men har også i seg selv skapt mye menneskelig lidelse og mange dødsfall. Dette er et problem fotballen selv har skapt, og det er fotballen – både NFF og FIFAs – ansvar å rydde opp. Qatar-utvalgets rapport er en knusende dom over både det norske og det internasjonale fotballforbundet for nærmest fraværende press for å forbedre menneskerettighetene i Qatar. Vi er enig med utvalget i at det nå er tid for handling, men vi er uenig i at vi skal bruke enda mer av de virkemidlene som så langt ikke har gitt resultater.

Qatar-rapporten viser det vi allerede visste: Arbeidsforholdene i Qatar er ekstremt dårlige, og mennesker blir utnyttet og misbrukt. Landet har innført visse lovendringer, men har skapt minimalt med konkrete forbedringer for vanlige mennesker og gjestearbeidere, selv ti år etter tildelingen. Det er for seint å skape forandringer nå, og vi har ingen tro på at tiden frem mot mesterskapet vil gi forandringer som gjør det moralsk akseptabelt at vi spiller fotballkamper som har krevd mange, mange liv for at vi skal få spille. Vi aksepterer heller ikke at det norske landslaget bidrar til å spre glans over det qatarske regimet og FIFA når vi vet hvilke forhold mesterskapet er bygget under.

Vi må sette en grense for hvor mye menneskelig lidelse vi kan akseptere for at vi skal få spille og se på fotballkamper. Og når denne grensen trås over, må vi være villig til å bruke det mest drastiske virkemiddelet vi har, nemlig å ikke spille disse fotballkampene. Selv om vi støtter Qatar-utvalgets 26 krav til fotballforbundet, har vi ingen tro på at “dialog med krav” vil skape nødvendige endringer. Dialog med krav krever at det også følger med konsekvenser når kravene ikke innfris. Det er vanskelig å se noen tilfeller hvor boikott vil kunne være aktuelt om det ikke er det i Qatar. Hvilke overgrep må til i fremtiden før vi setter foten ned og sier “dette vil vi ikke være en del av”?

Flertallet i Qatar-utvalget greier ikke å gi et svar på hvor tålegrensen går for menneskerettighetsbrudd i vårt navn. Konsekvensene av at vi ikke er villige til å sette grenser kan bli enorme. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil bli verre mesterskap i fremtiden når ingen er villige til å sette makt bak kravene om en mer human og rettferdig fotball. FIFA-presidenten pleier for tiden svært gode relasjoner med Saudi-Arabia, en annen autoritær stat som satser mye penger på å forbedre sitt omdømme gjennom idretten. Utvalgsflertallets ønske om “dialog med krav” fremstår utrolig naivt når vi ser hvilke krefter som ser fotballen som en gylden mulighet til å renvaske sitt renommé og dekke til grove menneskerettighetsbrudd. Hovedspørsmålet bør ikke være hvilke konsekvenser en boikott vil ha, men hvilke konsekvenser det vil ha å delta. Deltar vi på dette, legitimerer vi regimet i Qatar og bidrar til å gjøre staten stueren til tross for sine åpenbare menneskerettighetsbrudd. Den internasjonale fotballen vil bli verre og føre til mer elendighet for flere mennesker i årene fremover.

Det største problemet i fotballen er FIFA. Qatar-utvalgets tidslinje over hva FIFA har gjort for å påvirke menneskerettighetssituasjonen i sitt eget mesterskap er sjokkerende blank. Alle juridiske endringer som har skjedd i Qatar har kommet etter press fra internasjonale organisasjoner, mens fotballen ikke har gjort noen ting. FIFA er en gjennomkorrupt og hensynsløs organisasjon som utelukkende bryr seg om penger og goder til sine egne ledere. Megarike aktører med tvilsomme hensikter er mer enn villige til å tilby dette i bytte mot å få bruke fotballen som propaganda. Utvalgets tidslinje viser med all tydelighet hvor lite den øverste fotballedelsen bryr seg om dem som sørger for at mesterskapene kan gjennomføres. Samtidig viser flertallets anbefalinger en naiv holdning til hvilken type organisasjon FIFA er. Vi har ingen tro på at FIFA kommer til å forandre seg og faktisk jobbe for en absolutt nødvendig forbedring av fotballen uten at medlemslandene faktisk setter klare grenser for hva fotballen kan stå for. Forandringen må komme nedenfra og opp, med klare krav og ikke minst konsekvenser når kravene ikke oppfylles.

Verken dialog eller boikott vil dessverre ha noen effekt for de arbeiderne som har lidd og dødd i Qatar. Men en boikott vil skape en presedens for fremtiden og gi et klart signal om hvilke grenser FIFA og arrangørlandene må manøvrere innenfor. En norsk boikott vil være et modig standpunkt som vi tror vil skape store ringvirkninger i hele verden og skape et internasjonalt press for å flytte mesterskapet. Det er store flertall for boikott av Qatar-VM i land som Tyskland, USA, Nederland og Danmark. Stadig flere på grasroten går i bresjen for gjennomgripende forandringer av fotballen, noe vi for eksempel har sett i opprøret mot Superligaen. Den norske boikottdebatten og landslagets markeringer viser hvor stor betydning våre handlinger kan ha. Vi står ikke alene i verden om vi velger å ikke spille fotball i Qatar – vi står sammen med breie flertall av vanlige mennesker og fotballelskere. Norsk fotball har nå en unik sjanse til å gå foran i kampen for en annen og mer rettferdig fotball. Qatar-utvalgets rapport viser tydelig at det er absolutt nødvendig og på høy tid. Denne muligheten til å skape endring har vi fordi vi har en engasjert medlemsmasse og et fotballdemokrati vi kan være stolte av.

Denne saken er kanskje den viktigste norsk fotball har blitt stilt overfor siden krigen. NFF har brukt betydelige krefter på å spre skremsel om hvilke negative økonomiske konsekvenser en boikott vil ha for norsk fotball og klubbene. Vi er derfor glad for at Qatar-utvalget gir så tydelig kritikk av det utrolig svake tallgrunnlaget NFF har lagt frem. Uansett må ikke saken reduseres til noe mindre enn den er: Dette handler ikke om kortsiktige konsekvenser for norsk fotball. Det handler om hvordan fotballen skal være i fremtiden. Et nei til VM i Qatar er et nei til en korrupt fotball som fører til lidelse og død. Det er samtidig et ja til en bedre og mer rettferdig fotball.

PS! NFFs verdier er Trygg, Inkluderende og Modig. “Verdiene bruker vi i alle vurderinger og beslutninger”, står det skrevet. Det er NÅ vi har muligheten til å vise at det stemmer!

Signert av: Norsk Supporterallianse, Stabæk Support, Tigerberget, GodsetUnionen, VikingHordene, Klanen, Supporterklubben 3050, J-feltet, Kjernen, Uglan, Maakeberget, BriskebyBanden, Gaukereiret, Plankehaugen, Saftkokaradn, 1894 Jessheim, B-Gjengen, Bataljonen, Svaberget, Stormen, Oddrane, 2830 Gul og Svart, Isberget, KanariFansen, Kråkevingen, Tornekrattet, Forza Ranheim, Kongsvinger Supporterklubb

Les nærmere begrunnelser for innstillingen her:

Andre referanser:

Kommentarer til Qatar-rapporten og forbundsstyrets innstilling:

1. Boikott som virkemiddel 

Hovedargumentet til at flertallet i Qatar-utvalget ikke anbefaler boikott, er Sigmund Lolands akademiske gjennomgang av boikottaksjoner og effekten av disse gjennom historien. Vi mener utvalget her fremstår totalt ukritisk til en rapport som sier svært lite om den konkrete situasjonen vi står i nå. Loland prøver i sin tekst å presse ulike boikotter gjennom historien inn i noen akademiske båser, og greier dermed ikke å forstå at Qatar-saken er historisk ny. Qatar-VM handler om en fotball som er på ville veier: Det handler om korrupsjon ved tildelingen, sportsvasking av et autoritært regime og massive overgrep mot mennesker som direkte konsekvens av fotballens handlinger.  I tillegg handler det om at et land totalt blottet for forutsetninger for å arrangere et fotballmesterskap faktisk har fått det. Det er ikke mulig å redusere saken til å bare handle om hva som gir effekt på arbeidsforholdene i Qatar, slik Qatar-utvalget og Loland-rapporten gjør.

Boikott handler for oss om å si at dette aksepterer vi ikke, vi vil ikke være med på det lenger. Loland ville nok klassifisert dette som “signalering”, altså å flagge et moralsk standpunkt. Men i praksis betyr det også at Norge som fotballnasjon må bidra til at den moderne fotballen faktisk endrer seg. I tillegg må vi skape et internasjonalt press for å få det til. 

Loland spør i rapporten: “Hvilken boikott snakker vi om i Qatar-spørsmålet?” Svaret går over ni tekstlinjer som bare prøver sette den aktuelle saken inn i en teoretisk og begrepsmessig bås, fremfor å faktisk prøve å forstå hva som ligger til grunn for ønsket i den virkelige verdenen.

En rettmessig boikott

Sammenligninger med boikott av Moskva-OL i 1980 – som i mye større grad handlet om storpolitiske spørsmål – er ganske meningsløse. Det er imidlertid én sammenligning som er relevant, nemlig arbeideridrettens boikott av OL i Berlin i 1936. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ville ikke reise og spre glans over Hitlers propagandaarrangement, og reiste derfor heller til de alternative lekene i Barcelona (flyttet til Amsterdam) sammen med arbeideridrettsforbund fra andre land. I likhet med Qatar-saken var dette ikke et initiativ fra politisk hold, men fra deler av idretten selv som ikke ville delta og legitimere et regime. Sett i ettertid er det få som vil hevde at AIF gjorde et feil valg ved å boikotte OL i 1936. Det er heller ikke mange som vil hevde at de som faktisk deltok i disse lekene ikke bidro til å spre glans over Nazi-Tyskland og å styrke Hitlers makt. Vi skal ikke sammenligne Qatar med datidens Tyskland, men begge arrangementene er klare sportsvaskingsarrangement som har som sitt viktigste formål å skape positiv PR om landenes regimer. I tilfellet Qatar har vi i tillegg problemene som er nevnt over: Korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og manglende forutsetninger for å ha arrangementet.

Loland nevner 1936-boikotten, men gjør det lett for seg selv ved å rett og slett slå sammen OL-boikotten med idrettsstreiken under andre verdenskrig, selv om dette var en helt annen boikott. Han konkluderer dermed med at boikotten ble gjennomført i en ekstremsituasjon hvor alle dialogmuligheter var brutt. Dette er sikkert en rett beskrivelse av perioden 1940-45, men ikke av situasjonen i 1936, da store deler av det politiske Europa mente at Hitler burde snakkes med.

Verken Loland eller Qatar-utvalget viser noe reelt ønske om å forstå hvorfor boikottbevegelsen har blitt så stor i Norge og verden. Det handler ikke bare om å forbedre arbeidsforholdene i Qatar, men om å forandre fotballen slik at den svært negative utviklingen vi står inne i ikke fortsetter, men snur til det bedre. Og det handler om å faktisk ikke bidra til å ikke spre glans over et regime og et internasjonalt fotballforbund som vi umulig kan identifisere oss med.

Tilstedeværelse og fravær

NFF-styret legger i sin innstilling vekt på at alle organisasjoner som jobber med arbeidstaker- og menneskerettigheter anbefaler at “vi” er til stede i Qatar og ikke stiller oss på sidelinjen ved å boikotte. Det nevnes ikke at Raftostiftelsen mener at NFF bør boikotte VM i Qatar, og heller ikke at store deler av norsk fabevegelse – blant annet Arbeidsmandsforbundet og flere avdelinger i Fellesforbundet – mener det samme. Det nevnes heller ikke at Amnesty prinsipielt ikke tar stilling verken for eller mot boikott.

For det andre er ikke påstanden sann. Ifølge det som faktisk står i Qatar-rapporten, påpeker organisasjoner som ILO, BWI, ITUC og Amnesty at arbeidstaker- og menneskerettighetsorganisasjoner bør være til stede for å påvirke situasjonen i Qatar. Dette er det ingen som er uenig i. Men fotballen må ikke være til stede i Qatar. Qatar-utvalget viser at FIFA har gjort ingenting for å forbedre forholdene i Qatar, og innsatsen til NFF har vært minimal. Amnesty sier eksplisitt at FIFA står helt på sidelinjen i arbeidet med å forbedre menneskerettighetene i landet, mens andre organisasjoner gjør jobben. 

Fotballen har altså ikke vært til stede i det hele tatt de siste ti årene. Tilstedeværelsen begrenser seg dermed til de ukene verdens fotballstjerner løper rundt på de nybygde stadionene og skaper positiv oppmerksomhet rundt den autoritære gulfstaten. Dette er direkte negativt for menneskerettighetene. I nyere tid har vi for eksempel sett at forholdene har blitt verre i Russland og Putins makt har blitt større etter OL i 2014 og fotball-VM i 2018. Selv om det var en del negativ pressedekning om korrupsjon og slavelignende arbeid rundt forberedelsene til VM i 2018, ble mesterskapet til slutt en enorm suksess for Putin og det russiske regimet. Også Qatar-VM kommer til å bli en stor PR-suksess når alt kommer til alt, med mindre vi faktisk velger å ikke være til stede.

Loland viser i sin rapport at boikott som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter har gitt full suksess i oppunder 30% av tilfellene i historien, og delvis suksess i rundt 20%. 20% av boikottene har mislyktes. Qatar-utvalget konkluderer med at boikott ikke er et effektivt virkemiddel. Det er en konklusjon som er ganske søkt så lenge man ikke sammenligner effekten med andre virkemidler. Hvor stor er sjansen for å forbedre menneskerettigheter og stoppe sportsvasking i fotball dersom vi spiller kamper i Qatar? Dette vet ingen, men vår påstand er at sjansen er langt større for å gjøre fotballen verre enn å gjøre den bedre.

Når er grensen nådd?

Vi vil også legge til følgende formulering fra Qatar-utvalget: “Avsløringer før mesterskapet om uakseptable forhold som verken FIFA eller arrangørene viser vilje eller evne til å ta tak i, vil kunne endre forutsetningene for anbefalingene.” Omtrent samtidig som rapporten kom ut, ble to store nyheter kjent. For det første forsvinningen av arbeideraktvisten Malcolm Bidali, som etter hvert viste seg å være arrestert av qatarske myndigheter fordi han utgjorde en “sikkerhetstrussel”. For det andre at FIFA i skjul støttet opprettelsen av Superligaen helt til nyheten om den ble offentliggjort. Saken har ikke direkte sammenheng med Qatar, men viser likevel hvor skakkjørt FIFA er. Uakseptable forhold har med andre ord allerede blitt avslørt – er det nå tid for å endre forutsetningene for anbefalingene? Hvis ikke, hvor langt må det gå før vi sier at nok er nok?

Vi som er på grasroten har ingen tro på at dialogen med disse aktørene fører til annet enn at fotballen og verden blir verre. Qatar-utvalgets anbefalinger er naive og bidrar til å beskytte de rike og mektige mot virkemidler som de faktisk frykter. Men som Magnus Forsberg skriver i Dagsavisen: “Til syvende og sist er det likevel ikke pampene som bestemmer, men hele fotballfamilien. Vi får rett og slett se. Kanskje supporterne, klubbene og grasrota igjen kan redde fotballens sjel fra fotballens sjefer.” 

2. Om FIFA

Qatar-utvalget mener at NFF må føre en tydeligere dialog med krav overfor FIFA. Dette krever at FIFA er en organisasjon det går an å føre en samtale med og påvirke gjennom fornuft. Det er det ingenting som tyder på at det er. Andreas Seliaas skriver på idrettspolitikk.no om hvor liten forståelse Qatar-utvalget viser for hvilken organisasjon FIFA er. Gianni Infantino har antakelig gjort det internasjonale fotballforbundet enda verre og mer korrupt enn under Sepp Blatters ledelse. Presidenten pleier svært nære relasjoner med Saudi-Arabia, sparker ut kritiske røster av egen organisasjon og inngår hemmelige avtaler om turneringer. Qatar-utvalget skriver at Superligaen viser at fotballen er på ville veier – i etterkant av rapporten ble publisert ble det avslørt at Superliga-planene egentlig var støttet av FIFA.

Utvalget beskriver utviklingen i FIFA som “positiv”. Hvordan de har kommet til den konklusjonen er vanskelig å forstå, og rapporten er svært selvmotsigende. I likhet med Qatar har FIFA gjennomført noen papirendringer for å styrke menneskerettighetsarbeidet, men i den konkrete beskrivelsen av hva FIFA faktisk har gjort er det lite og ingenting å spore av positive endringer. Tvert imot. Utvalget skriver selv: I 2016 innførte FIFA en klausul om menneskerettigheter i sine vedtekter, og året etter en policy for menneskerettigheter. Men hva skjer i praksis? I 2019 tildeler FIFA klubb-VM til Kina etter en lukket prosess. Samme år tar FIFA initiativ til å utvide VM 2022 fra 32 til 48 land, og å spille kamper også i Qatars naboland: Saudi Arabia, Forente Arabiske Emirater, Bahrain, Oman og Kuwait. Ikke bare vender forbundet det blinde øyet mot overgrepene i Qatar, de ønsket altså så seint som for to år siden å også spille VM i de andre gulflandene.

På FIFA-kongressen 21.mai fikk vi en test på “den nye dialogen”, da de nordiske landene tok opp bekymringer for FIFAs arbeid med menneskerettigheter i Qatar. Infantino leste på mobilen mens den finske fotballpresidenten holdt sitt innlegg, før Infantino gjentok sitt mantra om at Qatar-VM blir det største og beste VM noensinne. FIFA-kongressen vedtok også å gå videre med Saudi-Arabias forslag om å utrede muligheten for VM annethvert år, en idé som passer perfekt inn i Infantinos drømmer. Dette er nok et eksempel på at utviklingen i FIFA er svært negativ. 

FIFA er en gjennomkorrupt organisasjon som er umulig å ha noe tillit til. Flertallet i Qatar-utvalget fremstår naive når de foreslår at NFF skal ha dialog med et internasjonalt forbund som utelukkende forstår makt og penger. Utvalget har rett i at presset mot Qatar må gå via FIFA som ansvarlig for VM-arrangementet. Men fortsatt påvirkning gjennom dialog – uten konkrete konsekvenser – med et forbund som bare blir verre og verre er utopisk. Skal fotballen kunne reelt endres, må det langt skarpere virkemidler til. FIFA-toppene kommer aldri til å jobbe for forandring, dette må komme fra medlemslandene selv. Norge kan gå i front for et internasjonalt press mot FIFA for å flytte VM 2022, og på den måten bidra til at forbundet faktisk må ta hensyn til menneskerettigheter i praksis og ikke bare på papiret.

3. Økonomiske konsekvenser av en boikott

Qatar-utvalget kritiserer NFF for å ha lagt frem for svake beregninger av de økonomiske konsekvensene for utvalget. Det er en underdrivelse. Notatet fra NFF-administrasjonen om konsekvenser ved en norsk boikott er preget av overdrivelser og kan se ut til å være skrevet for å skape et bilde av at absolutt alt vil gå galt for norsk fotball dersom forbundstinget stemmer for en boikott. Både klubbutvikling i kretsene og inntekter fra spillersalg vil lide dersom vi velger å ikke spille VM-kamper i Qatar! Notatet kommer med så mange påstander at det er vanskelig å ha god tillit til fremstillingen.

“En Qatar-boikott vil være svært alvorlig for norsk fotball”, heter det i notatet. En annen og mer edruelig måte å si det på er “Norges Fotballforbund vil kunne miste omtrent 20% av inntektene i året 2021”, noe som ikke er uvanlig for bedrifter og organisasjoner. Og dette er dersom beregningene faktisk stemmer. Vi vil sette en del spørsmålstegn til forutsetningene og de økonomiske beregningene NFF har lagt frem i sitt alternative budsjett.

Feil forutsetninger og manglende juridiske vurderinger

Det estimerte inntektstapet på 205 millioner i NFFs alternative budsjett forutsetter at Norge ikke deltar i kvalifiseringsspillet til VM. Vi ønsker å presse FIFA til å flytte mesterskapet bort fra Qatar, og mener at Norge bør spille VM dersom det gjennomføres i et land hvor det ikke er dokumentert grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Den logiske konsekvensen av dette er at vi bør spille kvalifiseringskampene som planlagt for å holde oppe presset mot FIFA. Vi er derfor på ingen måte enig i hovedforutsetningen i NFFs regnestykke.

I beregningene legger tydeligvis uansett NFF til grunn at vi blir ekskludert fra kvaliken dersom tinget går inn for boikott av Qatar: “Hvis FIFA eller UEFA får vite at Norge ønsker å boikotte mesterskapet, vil de trolig kaste oss ut av kvaliken”, sier økonomisjef Kai-Erik Arstad til VG.  Dersom FIFA (eller UEFA) velger å ekskludere Norge fra kvalifiseringsspillet som følge av et boikottvedtak, kan det stille de økonomiske konsekvensene på hodet. Over halvparten av NFFs estimerte tap – 108 millioner – er erstatningskrav fra fjernsyn og motstanderlag. Erstatning er komplisert juss, og NFF viser ingen juridiske vurderinger av om Norge faktisk vil være erstatningsansvarlig i en slik situasjon.

Krav om erstatning må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Om vi skal kunne ta NFFs regnestykker på fullt alvor må de bygges på mange ulike rettslige grunnlag. I hovedsak må tre vilkår være oppfylt for å kunne kreve erstatning: 

  1. Ansvarsgrunnlag (“du ødela bilen min”)
  2. En skade som reint praktisk fører til et faktisk økonomisk tap (“jeg må betale for å reparere bilen”)
  3. En rimelig årsakssammenheng (“kostnaden til reparasjon kom fordi du ødelagte bilen min”)

Om FIFA kaster Norge ut av kvalifiseringen fordi fotballtinget har tatt et rettmessig valg om å ikke spille eventuelle VM-kamper i Qatar, er det svært vanskelig å finne forhold som tilsier at det foreligger grunnlag for andre aktører å rette erstatningskrav mot NFF. Det er derimot mulig at NFF kan rette erstatningskrav mot FIFA for tapte inntekter.

Det er med andre ord lite juridisk grunnlag for å regne inn erstatningskrav på 108 millioner dersom Norge blir kastet ut av kvalifiseringen. Det er mange vurderinger som må gjøres i slike tilfeller, og vurderingene vi har vist over er langt fra uttømmende. Men heller ikke NFF har gjort det sannsynlig at det faktisk vil være grunnlag for å kreve så store erstatninger.

Lite sannsynlige beregninger

I NFFs notat til Qatar-utvalget er det regnet inn 51 millioner i tapte sponsorinntekter som følge av et boikottvedtak. I det alternative budsjettet til fotballtinget er summen brått justert ned til 19 millioner. Josimar har spurt de største sponsorene om de vil trekke seg som følge av et boikottvedtak, hvor alle svarer “nei”. NFF skriver i sitt notat at de ikke vil spørre sponsorene om hvordan de vil stille seg til en hypotetisk situasjon fordi det – av en eller annen grunn – er “utidig” og “uryddig”. Men helt uavhengig av enkle faktasjekker er det mulig å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et faktisk tap. Hvor sannsynlig er det at sponsorer faktisk trekker tilbake deler av sine midler fordi et flertall av norske fotballklubber tar et verdibasert valg om å ikke spille VM-kamper i Qatar? Svaret er selvsagt at det er svært lite sannsynlig, siden det vil være et enormt omdømmetap for sponsorene.

Det samme gjelder flere av erstatningskravene som er regnet inn. Hvor sannsynlig er det for eksempel at det nederlandske forbundet vil kreve NFF for erstatning for tapte inntekter (dersom det skulle finnes juridisk grunnlag for et slikt krav)? Et klart flertall av nederlendere støtter en boikott av Qatar-VM, og omdømmetapet for det nederlandske forbundet vil være stort om de sanksjonerer Norge for å gjøre et prinsipielt valg. 

Dersom Norge skulle bli kastet ut av kvalifiseringen er det mest sannsynlige scenariet uansett at kampene blir spilt som planlagt som privatlandskamper. Dette vil være i alle parters interesse, både sportslig og økonomisk. Og spiller Norge landskamper, enten det er kvalifiseringskamper eller privatkamper, vil også tapte TV-inntekter være mindre relevant. Slik vi leser informasjonen fra NFF er tv-avtalen avhengig av landskamper og det er ingen som har argumentert for at det norske landslaget ikke skal spille kamper hvis tinget vedtar en boikott.

Når det gjelder beregning av tapte billettinntekter på hjemmekampene, fremstår heller ikke hele dette tapet som veldig sannsynlig i praksis. NFF har budsjettert med nesten 20 millioner i billettinntekter i 2021, men uavhengig av boikott og eksklusjon fremstår det lite sannsynlig at budsjettmålet blir nådd i en pandemi og med kvalifisering til et historisk upopulært VM. Å estimere et tap av billettinntekter på 15 millioner for fire hjemmekamper virker overdrevet i praksis.

Vi registrerer også at NFF ikke har lagt inn noen vesentlige kostnadsbesparelser i sine estimat, selv om de legger til grunn at landslaget ikke skal spille kamper. Økonomifremstillingen ser også her ubalansert ut. Fremfor å gjøre realistiske beregninger, kan det virke som NFF prøver å beregne inn så store tap og så få innsparinger som mulig i sitt grunnlag.

Misvisende fremstilling av egenkapital

NFF foreslår i sitt alternative budsjett å bruke egenkapital til å dekke en fjerdedel av det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Resten av tapet skal dekkes av kutt i driften. Men NFF fremstiller sin egen egenkapital på en måte som er misvisende. I VG sier Kai-Erik Arstad at NFF har en “fri egenkapital” på rundt 100 millioner kroner. Det blir også i det alternative budsjettet fremstilt  som om det er 117 millioner forbundet har å rutte med. Dette er misvisende.

Det viktige spørsmålet er: Hvor mye penger har NFF? For å finne ut av det, blir det mest riktig å se på regnskapet for hele konsernet, ikke bare morselskapet. I konsernet finnes også NFF-eide selskaper som AS Ullevaal Stadion og Idrettens Helsesenter AS. Konsernet har totalt en offisiell egenkapital på 356 millioner (se side 144 i årsrapport 2020), altså langt mer enn det estimerte inntektstapet ved en eventuell boikott. Inkludert i denne egenkapitalen ligger 54 millioner som er øremerket andre formål. Det er misvisende å si at si at disse pengene ikke kan brukes til å dekke eventuelle tap ved en boikott – det krever ikke mer enn et vedtak om å endre øremerkingen.

I tillegg til dette er verdien av Ullevaal Stadion bokført til kostpris. Dette er verken uvanlig eller urimelig, men dersom målet er å finne ut hvor mye penger og verdier NFF faktisk har, bør det gjøres en ny verdivurdering. Med en ny verdivurdering av bygg og stadion, vil antakelig NFFs egenkapital vokse ganske mye. Så mens NFF utad fremstiller det slik at NFF “bare” har 100 millioner til disposisjon, er realiteten at forbundet har langt mer midler. 


Kort oppsummert er NFFs fremstilling av de økonomiske konsekvensene av en boikott på grensen til skremselspropaganda, fordi:

  1. Språkbruken i konsekvensutredningen er svært overdrevet
  2. Beregningene av de økonomiske tapene er ikke bygget på juridiske vurderinger av hva som utløser erstatningskrav
  3. Beregningene av økonomiske tap er ikke basert på realistisk sannsynlighet, men tilsynelatende på et ønske om å skremme kretser og klubber
  4. Fremstillingen av hvor mye penger NFF faktisk har er misvisende. Selv om beregningene av tapene mot formodning skulle stemme, har NFF nok egenkapital til å dekke tapet uten å kutte i driften

Vi er kjent med at NFF Hordaland har sendt ut eit skriv til alle klubbane som eit svar på vårt arbeid med å få vedtatt ein norsk boikott av fotball-VM i Qatar (Sjå skriv under). Sidan skrivet frå kretsen i så stor grad liknar eit partsinnlegg mot boikott tillet vi oss å komme med eit motsvar.

Først vil vi sei at vi saknar det store biletet i kommunikasjonen frå både NFF og NFF Hordaland rundt fotball-VM i Qatar. Vårt engasjement kjem av at vi trur at ein annan fotball er mulig. Ein fotball som ikkje vert styrt av korrupte leiarar i FIFA. Ein fotball som ikkje vert brukt som ein politisk PR-kampanje for å reinvaske omdømet til autoritære regime. Og ikkje minst ein fotball som ikkje fører til at menneske lid og dør. Det er dette denne debatten handlar om!

NFF Hordaland stiller fire svært leiande spørsmål til klubbane, kor tre av spørsmåla bidrar til å skape frykt for kva konsekvensar ein boikott kan ha for norsk fotball og idrett. Vi vil gjerne stille nokre andre spørsmål, som vi meiner er langt viktigare:

  • Kor går grensa for kva menneskerettsbrot fotballen kan tolerere i vårt namn før vi seier at nok er nok?
  • Korleis skal vi kunne sette makt bak krava om ein meir rettferdig og human fotball om vi ikkje er villige til å bruke boikott som verkemiddel når ti år med dialog ikkje har ført til konkrete endringar?
  • Om vi vel å delta i Qatar-VM, kva konsekvensar får det for menneskerettane og arbeidsvilkåra i samband med framtidige meisterskap?
  • Kva vil ettertida sei om oss dersom vi stilltiande aksepterer at vi speler fotball i eit land som har ofra mange, mange menneskeliv for at vi skal vere der?

Verdiane vi kjemper for er dei same som breiddefotballen kjemper for kvar dag: Idrettsglede, respekt, mangfald og inkludering. Denne meisterskapen representerer det stikk motsette av dette. Qatar-VM vil for evig handle om massiv korrupsjon, dødsfall og ei rasistisk, slaveliknande arbeidsorganisering. 

Vi fotballsupporterar kjem til å kjempe heilt fram til fotballtinget 20.juni, og håpar så mange som mulig av klubbane i Hordaland vil vere med oss for å skape ei varig endring av den internasjonale fotballen. Vi håpar også at vi etter fotballtinget i juni kan legge til “mot” som ein kjerneverdi i norsk fotball.

Beslutninga om boikott av Qatar-VM ligg no til det beste vi har i norsk fotball, nemlig fotballdemokratiet. Demokratiet gir oss ein rett til – men også eit ansvar for – å bestemme kva verdiar idretten vår skal byggast på. Kvar klubb må gjere seg opp si eiga meining, men vår oppmoding er klar: Ta stilling til saken basert på dei rette spørsmåla og møt opp på fotballtinget 20.juni!

Til sist vil vi sitere Arnulf Øverland som direkte melding til alle klubbleiarar:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
Og si: Det er sørgelig,
stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Med vennlig helsing
Erlend Ytre-Arne Vågane
Leiar i Brann Bataljonen Bergen

Skriv fra NFF Hordaland 4.mai 2021:

Til:          Klubber i Hordaland

Her kommer relevant informasjon om det ekstraordinære forbundstinget 20. juni.

Da skal vi ta stilling til deltakelse i fotball VM i Qatar 2022, og hvordan kvinnefotballen skal se ut fra 2.divisjon og nedover systemet. Forbundstinget i mars besluttet å nedsette to utvalg som skal komme med en innstilling til forbundsstyret i disse sakene.

15.5.:                    Utvalgene legger frem sine rapporter til Forbundsstyret
16-21.5.:              Forbundsstyret behandler rapportene og beslutter sin innstilling til det ekstraordinære tinget
22.5.:                    Sakspapirer vedr. det ekstraordinære tinget publiseres til klubbene
31.5.:                    Styremøte NFF Hordaland – standpunkt til tingsakene vedtas
1.6.:                      Info- og dialogmøte med klubbene i Hordaland vedr. tingsakene
20.6.:                    Ekstraordinært forbundsting, på dagsorden Qatar og 2.div. kvnner

Det er liten tvil om tinget i juni blir viktig, og særlig Qatar spørsmålet skaper debatt. Vi i kretser og klubber er ansvarlige for å ta dette valget. Kretsen skal ikke diktere hva noen skal stemme, men vi er opptatt av at valget blir tatt på et riktig grunnlag.

  • Har vi nok informasjon til å fastslå at boikott er det beste virkemiddelet for å forbedre menneske- og arbeidstakerrettighetene i Qatar?
  • Vet vi hva en boikott av VM vil ha å si for norsk fotballs framtidige politikk, må for vi eksempel nekte våre klubber og landslag å spille kamper mot lag fra nasjoner som bryter menneskerettigheter?
  • Vet vi hvilke sportslige og økonomiske konsekvenser en boikott vil ha for norsk fotball?
  • Er vi klar over hvilke konsekvenser en boikott vil ha for andre norske idretter og deres deltagelse rundt om i verden?

Det er avgjørende at klubbenes valg blir tatt på grunnlag av best mulig tilgjengelig informasjon. Derfor vedtok forbundstinget i mars at det skulle settes ned et utvalg som skal lete fram opplysninger om situasjonen i Qatar og utrede konsekvensene en evt. boikott vil ha. Les mer om utvalget her.

Utvalgets rapport vil bli fremlagt i midten av mai. Man trenger selvsagt ikke å være enig i utvalgets konklusjon – men bruke informasjonen i rapporten til å trekke sine egne slutninger.

Det er registrert at Norsk Supporterallianse har skrevet brev og kontaktet klubber for å påvirke dere til å stemme for boikott av Qatar-VM på det ekstraordinære tinget 20. juni. Det er bra at supportere engasjerer seg, og vi deler deres bekymring for migrantarbeidernes forhold i Qatar, brudd på menneskerettighetene og det som kalles «sportsvasking», men vi i krets og dere i klubb bør ha fakta på bordet før vi kan ta en beslutning. Rapporten fra utvalget og innstillingene fra Forbundsstyret vil danne et bredest mulig beslutningsgrunnlag for det viktige valget vi skal ta.

Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i rapportene som fremlegges i midten av mai, før man tar et endelig standpunkt til hva klubben skal stemme på det ekstraordinære tinget. Dette sikrer tid til grundige debatter og gode refleksjoner før den viktige avgjørelsen skal tas 20. juni.

Bevisbyrden ligger ikke hos dem som ønsker å holde Norge unna korrupsjon og grove brudd på menneskerettighetene. En del motstandere av boikott prøver å få det til å virke slik.

Det er en pågående informasjonskrig i Fotballnorge. På den ene siden er det mange lurvete fotballsupportere som meg selv, samt mange fotballklubber, organisasjoner og helt vanlige medmennesker. På den andre står mektige organisasjoner som FIFA, NFF og ikke minst Qatar. I midten er alle som føler seg usikre, som opplever at dette er vanskelig å ta stilling til.

Boikott er et sterkt (og mye brukt ord), derfor prøver jeg å si at dette handler om hvorvidt vi skal delta i fotball-VM eller ikke. For det er slik det er. Konkurransen har ikke begynt, ikke engang kvalifiseringen. Den begynner 24. mars mot Gibraltar. Vi skal avgjøre nå om vi vil delta her, eller ikke. Jeg mener at vi ikke skal gjøre det. Hele konkurransen er på tvers av det verdisynet Norge til vanlig er så glade i å fronte. Det er kjøpt med korrupsjon og bygget på bekostning av en underklasse som jobber seg i hjel langt unna familiene sine, for å være sponsorplakat for Qatar slik en rekke andre mesterskap nylig har vært.

Argumentene fra et fotballforbund i panikk spente i starten fra et påstått inntektstap på 100-200 millioner (penger NFF bare får dersom vi kvalifiserer oss og gjør det bra i VM), straffereaksjoner fra FIFA, pekefingre mot at andre land også har autoritære regimer, at ingen bryr seg om Norge ikke deltar, og så videre. Fotballpresidenten var sågar bekymret for at alle slavene ville bli arbeidsledige.

Et av argumentene som nå går igjen i debatten om Norge skal delta i Qatar-VM er hvorvidt dette vil gjøre forholdene for gjestearbeiderne/slavene der bedre. Dette argumentet kommer både fra Fotballforbundet selv, og det adopteres fra deres meningsfeller og sverddragere. Som i Ketil Lindseths kronikk på torsdag, påstås det nærmest at vi er nødt til å sannsynliggjøre, om ikke bevise, at arbeiderne som i 11 år har levd under forferdelige forhold vil få det bedre av at Norge avstår fra å delta. Dette skinner igjennom som lettvint og en helt urimelig måte å snu bevisbyrden vekk fra seg selv på.

Det er ikke pro-boikott som må bevise noe. Det er en mengde faktagrunnlag som beviser hvordan 2 korrupte FIFA-menn ble avslørt allerede før de skulle tildele mesterskapet, og 16 av de resterende 22 ble suspendert, siktet eller satt i fengsel senere. Det er en mengde bilder, video og dokumentasjon som viser forholdene arbeiderne lever under.

NFF hevdet først at de trengte tid fram til høsten med å finne all informasjon de trenger. Hva har de gjort i 11 år? Det er ikke slik at temaet boikott er nytt, det har blitt jevnlig tatt opp. Til og med deres egen landslagssjef i 2016. Det er et spill for galleriet at de ikke vet nok. De så plutselig at medlemmene ville bruke makten sin mot dem. Derfor vil de ha tid. Til å tåkelegge og trekke i tråder. For NFF vil til VM, det skal det bare ikke være noen tvil om. Og de kommer til å sette i gang et kjempeapparat for å påvirke voteringen til sin fordel. Det er nå berammet ekstraordinært forbundsting 20. juni. I de kommende tre månedene må man gjøre grundig faktasjekk av informasjonen som tilsynelatende taler NFFs sak.

Fotballforbundet henviser gjennomgående til International Labour Organisation (ILO). Denne organisasjonen var sterkt kritisk til forholdene i Qatar da de ble tildelt VM, helt frem til Qatar fra 2019 begynte å betale dem et årlig beløp i hundremillionersklassen. Siden da har det ikke kommet en eneste kritisk kommentar eller rapport fra hverken dem eller The International Trade Union Confederation. Dette burde få alarmlampene til å lyse hos de fleste, men Fotballforbundet bruker dem gjerne til inntekt for deres sak. De har hatt få problemer med å bruke diskrediterte kilder tidligere.

NFF har også skjøvet Amnesty foran seg, noe sistnevnte ikke likte spesielt godt. FIFA har hevdet til VG at det har vært stor fremgang i arbeidernes rettigheter, men Amnesty forteller at mange av disse lovene er i ferd med å bli reversert allerede et år før VM har begynt. Det er ikke et godt tegn, men det oppsummerer mitt synspunkt greit. Norge kan ikke endre Qatar. Vi kan i beste fall bare sminke deres fremtoning frem til festen er over. Deretter skal Qatar leve videre av turisme. Man skal være ganske naiv for å tro at den fattige, relativt rettighetsløse underklassen som utgjør 90% av innbyggerne skal få det bedre fremover uansett utfall.

Det blir stadig pekt på andre land, andre mesterskap og andre idretter som også «burde vært boikottet» om man først skal «legge seg på denne linjen». Noe som kan lamme enhver aktivisme er å tenke på alle andre ting enn hva man kan gjøre noe med. Og nå er det Qatar, VM og Norges deltakelse der som skal avgjøres. Whataboutism kan legges i en skuff med argumentet om at slavene kan bli arbeidsledige.

Det er NFF som må bevise at dette er et mesterskap Norge med god samvittighet skal delta i. Det har de bedt om enda lenger tid for å klare. Det er nå opp til oss om 11 år er nok, eller om man trenger mer tid til på skjønne at å gjennomføre VM er en dårlig idé.

NFF har frontet Handshake for peace, rødt kort mot rasisme og nedsetter en komité hver gang de mener de skal gi oss noen gode holdninger. Nå viser de at det ikke er like lett å være opptatt av menneskerettigheter når det koster dem noe. Derfor har jeg tidligere heist 6 røde flagg om hvorfor vi må tvinge NFF til å velge riktig. Som nevnt så har NFF nå berammet ekstraordinært årsmøte for å unngå votering om boikott på søndag. Men de har bare sagt at det skal drøftes der. Ville du blitt overrasket om det ble veldig vanskelig for demokratiet å stemme for en boikott, i tråd med årsmøtevedtakene hos mange av klubbene? Rødt flagg nr 6 der altså.

For noen dager siden ble det klart at selskapet som leverer gressbanene til FIFA også boikotter. Det må være spesielt å være fotballforbund og se at gresset de vil spille på bryr seg mer om menneskerettigheter enn dem selv.


13.03.2021 kl 11:08 – VG skriver at danskene, der debatten har vært betydelig mindre profilert, er for boikott av VM. Jeg kjenner ikke til tilsvarende undersøkelse i Norge.

TV2 bringer noen triste historier om hvor fælt det var for spillerne som «fikk drømmen knust» da landslaget sammen med 64 andre land boikottet OL i Moskva. De har intervjuet en rekke tidligere idrettsutøvere som alle er mot boikott, mye fordi det angivelig «ikke hjelper». Tematikken er nøyaktig som ovenfor – den som bare tar et standpunkt for moral, etikk og menneskerettigheter vil bli klubbet ned om man ikke faktisk kan gjøre en beviselig forskjell. Det er nok tungt å ta inn for de mange som har demonstrert for et eller annet foran Stortinget og ambassadene.

Skrevet av:
Bjørnar Posse Sandboe
Ressursperson NSA
Tidl. talsmann NSA 2013-2019
Styreleder/styremedlem Stabæk Support 2009-2021
Read More

Delegatene bør stemme for boikott av Qatar-VM allerede på søndag. Her er 6 røde flagg som forteller hvorfor.

Jeg skal være åpen om standpunktet mitt: Jeg synes ikke Norge skal delta i VM i Qatar, og jeg synes styret i Norges Fotballforbund (NFF heretter) bør få minst mulig spillerom til å avgjøre om vi skal delta eller ikke.

(Bildet over er fra Amnesty’s video. Inne i kisten ligger en gutt på 16 år.)

Årsaken til at jeg vil begrense forbundsstyrets spillerom er at jeg gjennom ulike verv i supportermiljøet de siste 12 årene har jobbet en del med (men mest mot) NFF, spesielt i saker som NFF ikke egentlig vil ta i. Jeg har altså gjort meg en og annen erfaring om Fotballforbundets modus operandi.

Derfor må jeg heise noen røde flagg til de «nye» som kommer inn nå, som kanskje tror at forbundsstyret oppriktig vil ha en åpen debatt og at de setter menneskerettigheter først.

Rødt flagg nr. 1

NFFs mål er at VM i Qatar gjennomføres, og at Norge deltar. Det er det ingen tvil om, og dette vil farge alle «debatter» de mener skal belyse situasjonen. Det viste de ettertrykkelig i videokonferansen med klubblederne forrige fredag, hvor VG mente det ble brukt uakseptable virkemidler. NFF vil trekke inn folk som taler til inntekt for deres syn – og få dempet protestene nok til at Norge kan delta i VM uten for mye bryderi.

Rødt flagg nr. 2

NFF vil alltid prøve å la tiden arbeide for egen sak. De har hørt protester om boikott i mange år både fra fotballen og utenfor – også fra sin egen tidligere landslagssjef, men likevel kom angivelig dette helt uventet på dem nå. De sier de ikke har noen mulighet til å utrede hva en boikott kan bety, og nå er vi visstnok «tvunget» til å utsette avgjørelsen til et ekstraordinært fotballting. De mener til og med at det må skje først til høsten! NFF har alt å tjene på at vi bruker masse tid på å diskutere med hverandre, mens de fortsetter planleggingen av VM-deltakelsen. De vil ha utvalg og utredninger, men gjerne diktere hvem som skal sitte i dem. Der fanden vil at intet skal skje, der nedsetter han en komité.

Rødt flagg nr. 3

Qatar skulle aldri fått tildelt VM. De var i konkurranse mot USA, Japan, Sør-Korea og Australia. 2 av de 24 som skulle beslutte tildelingen av mesterskapet ble avslørt av Sunday Times da de ønsket å ta imot penger i bytte mot deres stemmer, allerede før tildelingen. 16 av de resterende 22 er suspendert, siktet eller fengslet.

Det er likevel ikke dét som gjorde at tidligere fotballpresident Yngve Hallén var skeptisk til Qatar. Til NRK fortalte han at han trodde det ikke ville utvikle fotballen i landet. Ikke et ord om korrupsjon.

Rødt flagg nr. 4

Ledelsen i NFF gjør ikke noe om de ikke blir tvunget. Vi har fått store ord om dialog, festtaler med patos, og lite troverdige inspeksjoner på guidet tur med refleksvest i regi av Qatar. NFF hevder storslagent at vi er en fanebærer for fred og menneskerettigheter med Handshake for peace, Pride, Rødt kort mot rasisme og komiteer mot hets. Til tross for dette vil ikke norske fotballedere ta et oppgjør med et land som straffer homofili med fengsel, og tvinger 90% av landets innbyggere til å arbeide for dem til de dør.

Da Brann i 2015 ville spille med cornerflagg i regnbuefarger, ble de nektet fordi NFF var redde for hvordan internasjonale forbund ville reagere – og prøvde seg flere ganger på pinlig bløffing om endringer i regelverket fram til de ble tvunget til å gi etter. Er det et slikt fotballforbund som skal fortelle Qatar og FIFA noe som helst om hvordan de skal gjøre ting nå, frivillig?

Rødt flagg nr. 5

Vikarierende NFF-argumenter spenner fra et påstått tap på 100-200 millioner, straffereaksjoner fra FIFA, «hva med andre land som bryter menneskerettighetene», konsekvenser for arbeiderne i Qatar med mer – alt ettersom hvem NFF trenger å presse. Folk i breddeidretten forteller at de blir forsøkt skremt til å stemme mot en boikott, med påstander om et hundretalls millioner kroner som vil forsvinne.

Men norsk fotball er i stand til å tåle en ventet nedgang i inntekter. Straffereaksjon fra FIFA som en følge av demokratisk votering er høyst uklart, og sannsynligheten for at gjestearbeidere får det bedre om man belønner deres «arbeidsgivere» er i beste fall ønsketenking.

Og forresten! Det er fortsatt ingen som har fortalt oss hvor disse 100-200 tapte millionene kommer fra.*

* Jeg blir fortalt nå at de 100-200 millionene er inntekter man får dersom man kvalifiserer seg til VM. Det vil si at vi ikke har fått disse pengene siden sist vi kvalifiserte oss til et mesterskap. Det er heller ikke penger man har budsjettert med. Når NFF truer med at vi taper 100-200 millioner truer de altså med penger som ikke finnes ennå.

Klubbene og delegatene får dermed beskjed om at dersom de stemmer for boikott, kan det være NFF ikke klarer å tjene 200 millioner kroner på en av de største korrupsjonsskandalene i fotballhistorien – og da har snart 7000 slaver dødd forgjeves.

Rødt flagg nr. 6

Forbundsstyret kan når som helst kalle inn til et ekstraordinært årsmøte (EO). Det har de ikke gjort ennå, og de svarer ikke på hvorfor det ikke har blitt gjort*. Derfor er det også høyst uklart hva et eventuelt forslag man skal votere over vil bestå av. Dersom delegatene slår seg til ro med at ting «sikkert» blir tatt hånd om på EO, kan de komme til å se at dette EO plutselig blir langt utpå høsten (slik NFF har sagt at de ønsker). Det kan også bli begrenset antall deltakere, krav om at det MÅ være fysisk – eller andre triks Fotballforbundet kan bruke for å tippe en votering i deres favør. Forbundsstyret kan til og med velge å forfatte et forslag som ikke egentlig kan gi en boikott uansett utfall. Det vil i så fall bli svært stygt, men stygt er ikke noe nytt for NFF. Det viktigste er at de får det som de vil, koste hva det koste vil.

Er dette noe vi vil være med på?

Qatars inntektskilde under og etter VM skal være turisme. Det er ingenting som tyder på at 90% av befolkningen, altså «gjestearbeidere» som har passet sitt innelåst hos «arbeidsgiveren», skal få det bedre etter VM – uansett om Norge er med eller ei. Norge kan antakelig ikke hjelpe Qatar.

Men idretten vår er ikke til salgs for enhver pris, og det er vi med på å bestemme. Og selv om vi blir forsøkt overlesset med informasjon, prosesser, debatter, utsettelser, whataboutism og tåkelegging må vi fortsatt koke det ned til et enkelt spørsmål.

Er dette noe Norge skal være med på? Det har Tromsø, Strømsgodset, Odd, Rosenborg, Viking, Brann og Ranheim allerede sagt nei til. Vålerenga og Stabæk voterer om det samme i kveld (onsdag). Arbeidermandsforbundet og bygningsarbeidere i Oslo og Bergen har gått tydelig ut og krevd boikott. Tidligere landslagssjef Egil Olsen også. I dag (onsdag 10. mars) står nesten alle ungdomspartiene sammen i VG og fronter boikott – kun med unntak av Unge Høyre som har årsmøtevedtak mot boikott generelt. Dagbladet ber om at VM i likhuset må stoppes. Rafto-stiftelsen mener boikott må vurderes og kritiserer NFFs håndtering av oppgjøret.

Fotballpresident Terje Svendsen oppsummerer den uttalt viktigste grunnen til at NFF ikke ønsker å boikotte:

Den viktigste årsaken er at det er vanskelig å se at det er i gjestearbeiderens interesse at Qatar-VM avlyses. Det vil tvert imot sende hundretusener av arbeidere ut i akutt arbeidsløshet. 

Terje Svendsen, Fotball.no

Det gjelder å holde slavedriverne tilfreds, så ikke slavene blir arbeidsledige. Det er veldedighet på et nytt nivå.

Stem for den idretten du ønsker

Enten deltar vi i et VM i Qatar, eller så gjør vi det ikke. Er vi med, er vi en del av plakaten Qatar har kjøpt til sitt regime. Betalt til et dusin ++ av FIFAs mange korrupte menn. Bygget av annenrangs fattigfolk som ikke har noe annet valg enn å jobbe til de stuper, langt hjemmefra. Og vi har hatt 11 år til å tenke over om det er riktig eller ikke.

Det er nok trenering nå. Vi trenger en tydelig votering om Norge fortsatt skal være med eller ikke. Og den voteringen bør involvere hele fotballen – med et bindende vedtak. Det er dette Fotballtinget er til for. Og her bør delegatene stemme for at Norge ikke skal delta i VM i Qatar.

Som det blir sagt: Grasrota er fotballens eneste håp.

Skrevet av:
Bjørnar Posse Sandboe
Ressursperson NSA
Tidl. talsmann NSA 2013-2019
Styreleder/styremedlem Stabæk Support 2009-2021
Read More