Folk som hater og en PR-rådgiver i pølsebua
I Dagbladet 14. desember, skriver PR-rådgiver Jarle Aabø at Ingebrigt Steen-Jensens tiltak mot hat på internett mangler tyngde. Ikke misforstå, han mener tiltaket er flott og sånn, men Steen-Jensen må feie for egen dør før han kan kaste den første stenen. Dessuten er det ikke noe vits, skal vi tro Aabø.
Skrevet av talsmann i Norsk Supporterallianse Bjørnar Posse Sandboe, og talsmann i Klanen Erling Rostvåg – også publisert på Klanen.no.
Aabø trekker fram fotballtribunen som eksempel. Steen-Jensen er som kjent leder i en fotballklubb, og folk som heier på fotballklubber fra en tribune, sier masse stygge ting på tribunen. Derfor bør ikke Steen-Jensen mene noe om hat i samfunnet. Det er flere ting å ta tak i her, men vi skal nøye oss med et par konkrete eksempler – og litt refleksjon.
For det første; Er Steen-Jensens hat det samme som Aabøs hat? Betydningen av et ord må ses i rett kontekst. En tenåring som fra sin plass på tribunen i Norge har naturligvis helt andre forutsetninger for å mene hva «hat» er, når han «hater» dommeren eller en motspiller, enn en innbygger i et land som rives mellom to fraksjoner – delt opp av etnisitet, religion eller gammel strid. Naturligvis, vil nok mange si. Unntatt Aabø, da.
For det andre er det forskjell på å gjøre narr av noen som er med på leken og folk som har mistet alt. Der fotballsupporterne kan sammenlignes med en kompisgjeng som tegner bart på fyren som sover i sofaen, er enkelte av kommentartrollene ekvivalenten til en mann som dytter tilfeldige gamle damer på isen. Selvsagt kan kompisgjengen også gå for langt, og selvsagt kan den nyanlagte sprittusjbarten såre mer enn man så for seg, men det er fortsatt ikke sammenlignbart.
Det er viktig å understreke, at mens deler av tribunesangene er langt utafor hva man kan komme unna med å si ellers i samfunnet, handler de aller fleste sangene om (tidvis ufortjent) hyllest av de 11 folka som til enhver tid løper utpå matta. Og selv om en del gamle «klassikere» ikke dør fra tribunen i takt med at holdningene i samfunnet endrer seg, er det liten tvil om at nye sanger bærer preg av et mer moderne syn på både kvinner og dyr.
Når man forstår disse forholdsvis enkle konseptene, kan man også stadfeste noen holdninger og prinsipper. Man kan f.eks. synge at man hater bønda, samtidig som man vedtektsfester at man «tar avstand fra enhver form for fordommer basert på hudfarge, nasjonalitet, legning og tro.»
Jarle Aabø er PR-rådgiver og bør vite hvordan hans kommunikasjon bidrar til inntrykket av Ingebrigt Steen-Jensens kampanje. Med det i bakhuet, minner hans «det er ikke noe i veien med Jensens fantastiske engasjement, men» mest om kommentarfeltets berømmelige «ikke rasist, men».
Mens Aabø hamret ned sine tanker om det han mener er hat på norske fotballtribuner, samlet supportere og medlemmer av 4 rivaliserende klubber på østlandet, FK Gjøvik/Lyn, Raufoss IL, Vardal IL og Vind IL krefter og arrangerte fotballkamp med 50 beboere fra mottaket på Bondelia. Vi skal ikke se bort i fra at opptil flere tilhengere av disse klubbene har sagt stygge ting på en tribune i løpet av livet. Og det er jo det fine ved det, at «hatet» som har utspilt seg på tribunene her ikke ser ut til å ha hatt negativ innflytelse på et positivt samfunnsengasjement – kanskje tvert i mot.
Fotballen lærer oss flere ting. Den lærer oss å takle tap og nedtur, skaper felleskap og bygger lojalitet. Den gir oss en arena der vi tar ut følelser i sin relevante kontekst. Der det er lov til å juble, og lov til å banne. Eller hate, om man vil. Og fotballen lærer oss at det (klisjétungt nok) finnes et felles språk som knytter oss sammen på planeten vi deler. Og det er først når vi har noe til felles, når vi ser noe av oss selv i andre, at vi ser hverandre som mennesker og ikke som «kveg» eller «lykkejegere» som strømmer mot oss for å ta fra oss alt vi eier.
PR-rådgiver Aabø mente kanskje å kommunisere et eller annet med innlegget sitt. Men alt som kom ut i vår ende var støy. Ikke helt ulikt kommentarfeltene Steen-Jensen vil bekjempe.
